Utsolgt!

Takket være et samarbeid med Fornybar Norge, Skagerak Energi og Powered by Telemark, fikk jeg sendt ut 315 eksemplarer av «Kraft eller krise?» før jul, til alle folkevalgte i Grenland, tillitsvalgte innen natur og friluftsliv, og ansatte i industrien.

Med det tømte vi ut hele 3.opplaget, og jeg har solgt 1300 eksemplarer av boka. Skulle jeg gått all inn med et 4.opplag ville jeg nok bli brennende inne med en god del. Aktualitetsbøker som dette har sitt avgrensede publikum, og det er også vanlig at bøker selger svært lite andre året i produksjon.

Men dersom en virksomhet ønsker å legge inn en større bestilling, skal jeg fint levere på det. Slike opplagsbestillinger gir også muligheter til å skreddersy opplaget til hver enkelt bestilling, med egne forord eller tilleggskapitler.

Om du bare ønsker deg et eksemplar for egen del, så anbefaler jeg e-boka. Den kan du kjøpe på Apple books!

Tusen takk til alle som har bidratt og støttet bokprosjektet i 2023. I tillegg til de førnevnte Fornybar Norge, Skagerak Energi og Powered by Telemark, vil jeg rette en ekstra takk til Telemark SV, LO i Vestfold og Telemark, El&IT-forbundet, NHO Vestfold og Telemark, Fagforbundet Telemark og ikke minst Fellesforbundet avd08&39. Jeg skulle gjerne takket flere aktører som har hatt stor betydning år, men jeg er rett og slett usikker på om det er min jobb å eksponere dem før jeg har sett dem eksponere seg selv. Jeg er dere uansett en stor takk skyldig, og samtidig takknemlig å ha nådd bredt ut til begge sider i arbeidslivet med boka, og til et svært mangfoldig sjikte i politikken.

Det er ikke selvsagt at en politisk bok fra en fylkespolitiker, gitt ut og distribuert på egen hånd, skal selge ut tre opplag.

Tusen takk!

Tredje (og siste) opplag

Endelig kan jeg begynne på tredje (og siste) opplag av «Kraft eller krise?»

Det er en bok om klima, industri og kraft – og norsk politikk de siste tretti årene.

Boka har fått god omtale og fine tilbakemeldinger. Tusen solgte for egen maskin er et foreløpig veldig godt resultat. Og jeg gleder meg til å følge opp med nye prosjekter. Men før jeg kan det, så må dette opplaget selges ut.

Hvordan havnet vi her at vannkraftlandet Norge mangler kraft til å nå egne klimamål?Emnet er ikke mindre aktuelt nå enn da jeg startet salget før sommeren.

Bestill herfra: https://aadnenaper.com/contact/

Bekrefter at endringer i forbruk kan gi nye prisområder for strøm

Endringer i forbruk kan skape nye store, flaskehalser, som igjen tvinger fram nye prisområder for strøm. Det bekrefter Regjeringen på skriftlig spørsmål fra Stortinget. Og de skriver at ansvaret for vurderingen av behovet for dette ligger hos Statnett som systemansvarlig.

Jeg har tidligere advart mot at vi står i fare for at Grenland og Vestfold flyttes fra No2 til No1, som igjen blir et isolert høyprisområde som følge av stort forbruk og lite produksjon. Det er Statnett som skriver dette i sine områdeplaner.

På skriftlig spørsmål fra stortingsrepresentant Lars Haltbrekken (SV), svarer energiminister Terje Aasland at nytt forbruk og ny produksjon både kan påvirke kraftprisen i det samme prisområdet, og i tillegg utløse nye store og langvarige flaskehalser som må håndteres gjennom nye prisområder. Eller med endringer av grensene mellom dagens områder.

Mer nett og mer kraftproduksjon er løsningen.

Men ansvaret for prisområdene og drift av nettsystemet ligger hos Statnett, og Olje- og energidepartementet gjør ikke egne vurderinger av behovet for å justere prisområdene.

Olje- og energiministeren presiserer at Statnett har ansvar for en samfunnsmessig rasjonell drift av nettet, og er systemansvarlig i det norske kraftsystemet. «Vurderingene av behovet for og virkningene av endringer i inndelingen av budområder ligger hos Statnett», skriver Aasland.

«Dersom Statnett ikke tilpasser budområdene til de fysiske forholdene i nettet, må foretaket benytte andre potensielt kostbare virkemidler i systemdriften, for eksempel spesialregulering. Økte kostnader i systemdriften gir utslag i økt nettleie», skriver Aasland i sitt svar til Haltbrekken.

«På lang sikt vil løsningen være utbygging av mer nett, mer kraftproduksjon og en videre satsing på energieffektivisering», skriver Aasland.

Les spørsmål og svar her:

Lars Haltbrekken (SV)

Spørsmål

Lars Haltbrekken (SV): Hvordan vurderer statsråden behovet for å dele no4 og hvilke følger forventer statsråden en deling vil bety for tilgang og pris innenfor dagens no4-prisområde, hvordan vurderer statsråden konsekvensen av en eventuell flytting av grensen mellom prisområde no1 og prisområde no2 for tilgang og pris for de største industrivirksomhetene på østlandet, og hva forventer statsråden at en slik grensejustering mellom no1 og no2 vil ha å si for prisforskjellene mellom de to prisområdene?

Begrunnelse

I Statnetts områdeplan for nordre Nordland, Troms og Finnmark legges til grunn en forventing om deling av prisområde no4, og senest i Statnetts konseptvalgutredning for forsterking av stamnettet mellom sørlandet og østlandet (Kvinesdal-Bamble) pekes det på et mulig behov for å flytte industrien i Grenland frå prisområde no2 til prisområde no1.

Terje Aasland (A)

Svar

Terje Aasland: Statnett er eier av transmisjonsnettet og har ansvar for en samfunnsmessig rasjonell drift og utvikling av dette. Statnett er også systemansvarlig nettselskap i det norske kraftsystemet. Vurderingene av behovet for og virkningene av endringer i inndelingen av budområder ligger hos Statnett, og Olje- og energidepartementet gjør ikke egne vurderinger av dette.

Som systemansvarlig er Statnett ansvarlig for å håndtere alle flaskehalser i regional- og transmisjonsnettet. Store og langvarige flaskehalser skal håndteres gjennom fastsettelse av budområder. Norge er i dag inndelt i fem budområder. Ulik pris mellom områder oppstår dersom markedet ønsker å overføre mer kraft mellom områdene enn det er kapasitet til i strømnettet. Kraften transporteres da fra områder med lavere pris til områder med høyere pris. Slik sørger markedet for at kraften flyter til områdene hvor det er størst behov.

Endringer i produksjon og forbruk i et budområde kan påvirke kraftprisen. Slike endringer kan også utløse nye store og langvarige flaskehalser som bør håndteres gjennom etablering av nye budområder, eller ved å endre gjeldende budområdegrenser.

Dersom Statnett ikke tilpasser budområdene til de fysiske forholdene i nettet, må foretaket benytte andre potensielt kostbare virkemidler i systemdriften, for eksempel spesialregulering. Økte kostnader i systemdriften gir utslag i økt nettleie.

Som nettutvikler skal Statnett sørge for samfunnsøkonomisk rasjonell utvikling av transmisjonsnettet. Dersom prisforskjellene mellom budområder er store nok, vil nytten av å øke overføringskapasiteten overstige kostnadene, og det vil være samfunnsøkonomisk rasjonelt å bygge ned flaskehalsene. Slike tiltak bør derfor gjennomføres.

Det er regjeringens mål at rikelig tilgang på ren og rimelig strøm skal være et konkurransefortrinn i alle deler av landet. På lang sikt vil løsningen være utbygging av mer nett, mer kraftproduksjon og en videre satsing på energieffektivisering. Dette er regjeringen godt i gang med.

Skyver hele Grenland og Vestfold inn i nytt høyprisområde

Motstand mot lokal kraftproduksjon bidrar til å gjøre Grenland og Vestfold til et nytt høyprisområde for strøm.

For dersom det ikke kommer ny, lokal produksjon tett på forbruket i for eksempel Skien og Porsgrunn, kan rene klimatiltak i eksisterende industri være nok til å flytte Grenland inn i No1, og gjøre området sammen med Oslo, Akershus og Østfold til et isolert høyprisområde for strøm.

For ordens skyld: Mesteparten av No1 er områder staten anbefaler industri å holde seg unna.

Dit vil vi altså ikke sende Herøya, Brevik, Rafnes og Frier Vest. Og det må mer kraft og nett til for å forhindre dette.

Det kommer fram av Statnetts områdeplaner for nettområde Oslo, Akershus og Østfold[1], og nettområde Telemark og Vestfold[2]. Statnett gjentar advarselen i konseptvalgutredningen for nytt nett mellom Sørlandet og Østlandet[3].

I følge Statnett kan altså Grenland og Vestfold bli flyttet fra dagens prisområde NO2, til prisområde NO1 og danne et isolert høyprisområde sammen med Oslo, Akershus og Østfold.

De skriver også at lokal kraftproduksjon vil bøte på situasjonen, at det bør komme ny produksjon i tilknytning til nytt forbruk, og at nytt forbruk bør legges tett til produksjon.

Lokalt veto mot vindkraft i Grenland er dermed med å skape en helt ny prissituasjon for strøm på Østlandet.

Nettet i området har ikke plass til mer forbruk. Det er varslet full etableringsstans de neste 12 årene om det ikke skjer noe drastisk i utbygging. Og den krafta som er reservert plass er mer enn nok til å skape nye, varige flaskehalser på nettet.

Det er overraskende at dette ikke har fått mer oppmerksomhet i kraftdebatten i Telemark. Lokalpolitikere i Skien, Porsgrunn og Bamble er med å avgjøre om hele Grenland flyttes fra overskuddsområdet NO2, over til et bunnløst kraftunderskudd i NO1. Og samtidig endre prissituasjonen for hele Østlandet.

Også Vestfold er avhengig av kraft, og det er meldt inn ønske om å ta ut 240 MW til industri og transport der.

Beskjeden fra Statnett er underkommunisert, men virker klokkeklar: Dersom vi ønsker oppgradering av eksisterende industri, klimatiltak eller ny industri i Grenland, i Vestfold og i Telemark, må vi altså velge mellom lokal kraftproduksjon på den ene siden, eller vedvarende skyhøye priser på den andre.

Jeg tror ikke lokalpolitikerne i Porsgrunn ønsker å sende Herøya inn i et nettområde Statnett anbefaler industri å holde seg unna. Jeg tror heller ikke Høyre i Skien ønsker å hilse Google velkommen til et isolert høyprisområde for strøm.

–For å forstå alvoret i saken, må vi først se noen mil østover:

Statnett skriver om nettområde Oslo, Akershus og Østfold i NO1, at det her ikke er plass til mer kraftforbruk. Området er i dag et rent importområde, altså et område med et stort underskudd. Noe av underskuddet dekkes av import fra Sverige, noe fra Buskerud og Vestlandet, og noe fra Telemark. Derfor framstår prisene i området tidvis som både synkront med Telemark og NO2, og noen ganger også med rimelige strømpriser som følge av mye vindkraft fra Sverige sammenlignet med prissmitte fra Europa i NO2.

Men framover må vi forvente større prisforskjeller mellom NO1 og sør-Sverige, fordi svenskene oppgraderer nettet internt i Sverige. Da blir nettforskjellene mellom Sverige og Norge som en slags mur øst for NO1, og det vil flyte mindre strøm over svenskegrensa til Oslo, Akershus og Østfold. Nytt, større forbruk i Grenland vil danne en ytterligere mur mot vest.

Det er ingen planer om vesentlig ny produksjon i området. Og skal det være plass til nytt forbruk, så må det ny produksjon inn. Uregulerbarkraft fra vind vil bedre kraftbalansen, senke prisen og øke sikkerheten. Men må brukes i kombinasjon med mer nett og fleksibilitetsordninger for å kunne åpne for vesentlig nytt stabilt forbruk. De har nemlig ikke stor vannkraft å kombinere med, i motsetning til Telemark.

På grunn av nettsituasjonen og kraftunderskuddet i området, skriver Statnett at Oslo, Akershus og Østfold kan bli et isolert høyprisområde for strøm dersom det kommer nytt forbruk der. Statnett anbefaler ny industri å lokalisere seg andre steder, tettere på kraftproduksjon.

-Så til situasjonen i Telemark:

Nettområdet Telemark og Vestfold grenser til området Oslo, Akershus og Østfold, langs Flesaker. Dette kalles «Flesakersnittet», sør for Drammen. Dette er den største «flaskehalsen» på strømnettet mellom de to områdene, som dermed danner grensen mellom NO1 – der det produseres lite kraft, og NO2 – der det produseres mye kraft.

Men når det kommer nytt stort forbruk i Grenland eller Vestfold, om det er gjennom klimatiltak eller ny industri i Porsgrunn og Bamble, eller datasentre i Skien, så vil dette skape en ny, større flaskehals som Statnett kaller «Grenlandssnittet». Dette forbruket vil danne en ny mur vest og sør for det førnevnte området Oslo, Akershus og Østfold.

Men samtidig vil Grenland og Vestfold mure seg selv inne i dette området.

Statnett mener at dersom forbruket øker vesentlig i Grenland og Vestfold uten at det kommer ny, lokal produksjon inn i systemet, så må de vurdere å flytte hele området over i NO1, sammen med nettområdet Oslo, Akershus og Østfold.

Grenland og Vestfold er også et underskuddsområde i dag. Industrien i Porsgrunn og Bamble bruker store mengder kraft. Krafta produseres lengre opp i Telemark, og i fjellene sør- og vestover. I Vestfold finnes det ikke kraftproduksjon.

Dermed vil Grenland bli del av et nettområde staten anbefaler industri å holde seg unna, på grunn av kapasiteten i nettet.

Men enda verre: Dersom Grenland kommer inn i NO1 på grunn av økt forbruk og lokalt forbud mot ny produksjon, så vil NO1 påføres betydelig nytt forbruk og større underskudd. Og Statnett har allerede varslet at vesentlig nytt forbruk i dette området vil utløse en vedvarende høyprissituasjon.

Med ett befinner da Grenland og Vestfold seg i et nytt isolert høyprisområde som vi selv er med å skape, blant annet gjennom lokal motstand mot ny produksjon.

Høye priser slår da inn i hele det nye området. Det vil svekke industrien på Herøya, Brevik og Rafnes betraktelig, og utgjøre en stor risiko for utviklingen av Frier Vest i Bamble.

Statnett anbefaler ny produksjon tett på forbruket i Grenland. Og de anbefaler ny industri å etablere seg tett på produksjon. Likevel skal altså kommunene i Grenland gå inn for å nekte å bygge vindkraft.

Det er etter Statnetts vurdering, potensial for oppgraderinger i eksisterende vannkraftverk i Telemark, men først og fremst effektoppgraderinger. Det gir økt styrke og fleksibilitet, men ikke mer kraft. Effektoppgraderinger i vannkraft gjør likevel at ny, uregulerbar kraft fra vind og sol vil lette på kraftsituasjonen og gi rom for det planlagte forbruket i Skien, Porsgrunn og Bamble. Dette er et særskilt fortrinn for området i dag, til forskjell fra Oslo-området, der de ikke har direkte ressurser fra regulerbar vannkraft å kombinere med vind- og solkraft.

I motsatt fall har veto mot ny kraftprosjekter i Skien, Porsgrunn og Bamble, katastrofale følger for hele regionen. Også Vestfold må finne løsninger for lokal produksjon.

En oppsummering:

Nettområde Telemark og Vestfold:

  • Stort nytt forbruk i Grenland kan skape ny flaskehals langs Grenlandssnittet, øst for dagens Flesakersnitt som i dag utgjør grensa mellom No2 og No1.
  • Da bør det vurderes å flytte Grenland og Vestfold fra No2 til No1.
  • Med økt forbruk i Grenland som utløser av ny flaskehals, og forflytting til No1, vil forbruket i No1 øke vesentlig mer enn produksjonen.
  • Derav vil Grenland kunne utløse – og befinne seg i et nytt isolert høyprisområde.
  • Ny produksjon tett på forbruket i Grenland anbefales av Statnett.
  • Moderate eller få planer om ny produksjon i dag.
  • Oppgraderinger i eksisterende vannkraftverk i Telemark har potensial, men først og fremst innen effektoppgraderinger.
  • Det er meldt inn 1600 MW på stasjonene Grenland, Porsgrunn og Bamble, til rene industriformål (industri, batteri, hydrogen).
  • Til sammenligning har Google søkt om 860 MW på Rød, med reelle forbruksplaner for 100+120 MW.

Dersom det ikke kommer ny, lokal produksjon, kan altså rene klimatiltak i eksisterende industri være nok til å flytte Grenland inn i No1 og gjøre No1 til et isolert høyprisområde for strøm.

Nettområde Oslo, Akershus og Østfold:

  • Ikke plass til mer forbruk.
  • Rent importområde.
  • Ingen planer om vesentlig ny produksjon.
  • Forventer større prisforskjeller mellom No1 og Se3, pga. forbedret nett internt i Sverige.
  • Avhenger av ny produksjon for forbruksvekst.
  • Uregulerbar kraft inn vil bedre balansen, senke prisen og øke sikkerheten. Men må kombineres med fleksibilitetstiltak dersom det skal kunne brukes til større nytt forbruk alene.
  • Med økt forbruk uten betydelige tiltak, vil No1 bli et isolert høyprisområde.
  • Statnett anbefaler ny industri å lokalisere seg andre steder, tettere på kraftproduksjon.

[1] https://www.statnett.no/globalassets/for-aktorer-i-kraftsystemet/planer-og-analyser/omradeplaner/oslo-og-ostfold/statnett-omradeplan-oslo-og-ostfold.pdf

[2] https://www.statnett.no/globalassets/for-aktorer-i-kraftsystemet/planer-og-analyser/omradeplaner/vestfold-og-telemark/statnett-omradeplan-telemark-og-vestfold.pdf

[3] https://www.statnett.no/globalassets/for-aktorer-i-kraftsystemet/planer-og-analyser/konseptvalgutredning-kvu-nettforsterkning-mellom-sorlandet-og-ostlandet—statnett-2023.pdf

Her skal det gå mest kraft i fylket

«-men det er ikke til Google«

De som til nå har trodd at vi bare kan droppe datasentre for å slippe å bygge ut mer kraft, tar feil.

I Vestfold og Telemark er det forespurt om uttak av 3000 MW effekt fra transmisjonsnettet til Statnett. 1100 MW av dette er reservert.

Det er Googles forespørsel på 860 MW fra Rød i Skien som har fått størst oppmerksomhet, og som er den største enkelte forespørselen. Men det er langt i fra her de største reservasjonene er gitt.

For det er på trafostasjonen «Grenland» det er størst pågang. Trafostasjonen ligger i Skien, i grenseområdet mellom Skien, Porsgrunn og Bamble. 983,2 MW er forespurt. Hele 980 MW til rene industriformål, bare fra denne trafoen. 850 MW av disse er innvilget.

Det utgjør opp mot 7,5 TWh. Over halvparten av all vannkraft som allerede produseres i Telemark.

Jeg tror du skal lete lenge etter en mer populær trafostasjon i Norge.

Det er til sammen forespurt effektuttak tilsvarende 1800 MW til industri i fylket, inkludert batteri, hydrogen og petroleum i Vestfold og Telemark. Nesten dobbelt så mye som forespørslene til datasentre.

Det kan utgjøre opp mot 15,8 TWh ny kraft til industri. For å snevre det inn: På de tre trafostasjonene «Grenland», «Porsgrunn» og «Bamble» er det omsøkt 1626 MW til industriformål. Det betyr mer enn 14 TWh ny energi i bruk i industrien i Grenland.

Til sammenligning har Google forespurt 860 MW, men foreløpig bare fått reservert 100 MW. Det er forespurt totalt 1100 MW til datasentre i fylket, betydelig mindre enn til industri.

Det viser Statnetts konseptvalgutredning for forsterking av nettet mellom Sørlandet og Østlandet.

Fordelt geografisk

Totalt forespurt kapasitet på Statnetts stasjoner, er 3017 MW, og totalt 11131 MW kapasitet er reservert, fordelt på ni transformatorstasjoner i Vestfold og Telemark, per 31.3.2023.

Fra trafoene som ligger i Telemark er det forespurt 2778 MW og reservert 1114 MW. Fra trafoene som ligger i Vestfold er det forespurt 238,6 MW og reservert 17,3 MW. Trafoen «Rød Vestfold» ligger i Skien, men leverer også til nettområdet i Vestfold.

Rød Telemark, i Skien. Leverer til Grenland og Telemark. Forespurt 20 MW. 15 MW til «Datasenter» og 5 MW til «Industri». 15 MW til «Datasenter» er reservert kapasitet.

Rød Vestfold, i Skien. Leverer til Skien og Vestfold. Forespurt 981,8 MW. 980 MW til «Datasenter» og 1,8 MW til «Transport». 100 MW til «Datasenter» er reservert kapasitet.

Porsgrunn. Forespurt 141 MW til «Industri» og «Transport». 134 MW til «Industri», og 3 MW til «Transport». Reservert kapasitet er 34 MW til «Industri» og 7 MW til «Transport».

Grenland, plassert i Skien, i grenseområdet mellom Skien og Bamble. Forespurt 983,2 MW til «Industri», «Hydrogenproduksjon», «Batteriproduksjon» og «Transport». 834,2 MW til «Industri», 5 MW til «Hydrogenproduksjon», 140 MW til «Batteriproduksjon», 4 MW til «Transport». Reservert kapasitet er 858,52 MW. 714 MW er reservert til «Industri», 4 MW er reservert «Transport», 140 MW er reservert «Batteriproduksjon».    

Bamble. Forespurt 512 MW til «Industri». 3,5 MW er reservert.

Rjukan. Forespurt og reservert 100 MW. 50 MW til «Datasenter» og 50 MW til «Hydrogenproduksjon».

Vinje. Forespurt 40 MW til «Datasenter».

Hof. Forespurt 90 MW. 72,8 MW til «Transport». 16 MW til «Industri», og 1,2 til «Nettselskap vanlig forbruk». Kun 0,36 MW til «vanlig forbruk» er reservert.

Hof Glitre Forespurt 14 MW. 12 MW til «Industri» og 2 MW til «Transport». 3 MW til «Transport» er reservert.

Tveiten, Barkåker i Tønsberg. Forespurt 134 MW.  23 MW til «Transport», 5,6 MW til «Industri», 20 MW til «Datasenter», 86 MW til «Petroleum». Reservert kapasitet, 23 MW til «Transport», 3,2 MW til «Industri».

TrafoForespurtReservert
Rød Telemark2015
Rød Vestfold981,8100,8
Porsgrunn14136,8
Grenland983,2858,52
Bamble512,83,48
Rjukan100100
Vinje40
Hof900,36
Hof Glitre143
Tveiten134,613,92

Kategoriene fordelt fra størst til minst:

De registrerte formålene er «Datasenter», «Industri», «Transport», «Petroleum», «Hydrogenproduksjon», «Batteriproduksjon» og «Vanlig forbruk».

Industri: 1519 MW. Porsgrunn, Grenland, Bamble, Hof Glitre, Tveiten, Hof, Rød Telemark. 754 MW er reservert.

Datasenter: 1105 MW. Rød Vestfold, Rjukan, Vinje, Tveiten. 165 MW er reservert.

Batteriproduksjon: 140 MW. Grenland. 140 MW er reservert.

Transport: 110,6 MW. Tveiten, Hof, Hof Glitre, Grenland, Porsgrunn, Rød Vestfold. 22 MW er reservert.

Petroleum: 86 MW. Tveiten.

Hydrogenproduksjon: 55 MW. Rjukan, Grenland. 50 MW på Rjukan er reservert.

Vanlig forbruk: 1,2 MW. Hof. 0,36 MW er reservert.

Industrien er størst

Bare på trafostasjonene som leverer til industrien på Herøya, Brevik og Rafnes, er det forespurt totalt 1626 MW. Foruten 9 MW til transport, er resten industri, batteri og hydrogen.

Hele 898 MW er reservert fra disse trafoene, 892 MW til industriformål, inklusive produksjon av batteri og hydrogen.

Til sammenligning er det per nå bare reservert 165 MW totalt til datasentre i hele fylket.

De som mener at vi kan saldere all verdens av framtidig kraftbehov med å droppe å bygge datasentre, tar fullstendig feil. Det er mer enn stort nok kraftbehov i industrien alene til å kreve større produksjon og bedre distribusjon av kraft.

Useriøst vertskap for industrien

Svaret på hvorfor Norge ikke når klimamålene viser seg i lokalvalgkampen

Til valg på et useriøst vertskap for industrien

Hverken befolkningen eller politisk ledelse har tro på at Norge når klimamålene våre. Når NVE i sin siste kraftmarkedsanalyse viser at vi ikke lenger styrer mot et kraftunderskudd, er det ingen grunn til glede.

Tvert imot. Alle alarmer bør gå! Særlig for oss i Grenland og Telemark.

For NVEs prognoser viser ikke annet enn at oljelandet Norge nekter å omstille seg. Fastlandsindustrien står på stedet hvil. Og mye av grunnen til det, finner vi igjen i årets lokalvalgkamp.

For selv i industrihovedstaden Porsgrunn går Høyre til valg på å stemme imot all kunnskap om lokal vindkraft langs E18. Til tross for at nabokommunene Bamble og Porsgrunn er vertskap for landets største prosessindustri, med 2,5 millioner tonn co2 som er avhengig av fornybar kraft for å kuttes ut.

Lokalt og regionalt vertskap for landets største industri er en krevende, men viktig oppgave. Ikke alle er forberedt på ansvaret. Men det er bare trist at det skal være en god valgkampsak å aktivt motarbeide både klimatiltak og arbeidsplassene til tusenvis av sine egne innbyggere.

Høyre har dessuten fått følge av FrP og Venstre, som påstår overfor velgerne at kjernekraft kan løse dagens utfordringer. Dette til tross for klare, motstridende beskjeder fra både kjernekraftlobbyister, forskning og næringsliv. Det er som om de bare ikke vil forholde seg til sannhet.

Det framstår fullstendig useriøst.

Samtidig er det veldig illustrerende for hvorfor Norge ikke omstilles til lavere klimagassutslipp.

Klimatiltakene i grenlandsindustrien er ulike kombinasjoner av elektrifisering, energieffektiviseringer og bytte av fossil gass med grønt hydrogen, rense utslipp med karbonfangst og erstatte fossilt kull med biokull.

Klimatiltakene er viktige for å rydde opp i egne utslipp. Tiltakene er også viktige for norsk økonomi, fordi det vil sikre konkurransekraft og eksportinntekter uten fossile utslipp. Det blir dyrere å slippe ut co2, og de virksomhetene som slipper ut mest vil på sikt bli ulønnsomme.

Oppgraderingene betyr derfor også at vi trygger arbeidsplassene til tusenvis av telemarkinger.

Det burde vært enkelt: Klimatiltak og trygge arbeidsplasser, eller klimautslipp og arbeidsløshet?

Men de kartlagte tiltakene vil til sammen kreve mer enn 8 TWh fornybar kraft. Selv i et stort vannkraftfylke som Telemark så er det betydelige mengder. I Porsgrunn og Bamble produseres ikke en kilowattime fra før. Alt må i dag komme utenfra. Men det kommer ikke noe ny, fornybar kraft fra andre steder heller. Ingen kan gjøre alt, men alle kan i det minste utrede muligheten for å gjøre noe.

Derfor ber industrivirksomhetene selv befolkningen selv om å «velge mer kraft», og ikke si nei til kunnskap.

E24 viste tidligere i sommer hvordan de store klimatiltakene i Norge uteblir, at investeringene i olje- og gass øker, mens grønne investeringer fortrenges.

Blant annet fordi tilgangen til kraft er blitt en stor risiko i Norge.

Alt i 2021 advarte INOVYN mot at den manglende viljen til å bygge kraft og nett i Norge utgjør en risiko for å investere i landet. Investeringer i form av klimatiltak og oppgraderinger av eksisterende industri, så vel som nye etableringer.

Noe av svaret på hvorfor situasjonen er blitt som den er, er at mange politikere prioriterer popularitet på kort sikt, framfor å ta ansvar i vanskelige saker. At det ellers så næringsvennlige Høyre går til valg på å kategorisk utelukke kunnskap om lokal vindkraft langs en motorvei, tror jeg dessuten både overrasker og skuffer mange som er mer opptatt av klima og industri enn av partipolitikk. Det hjelper heller ikke på troverdigheten å hevde at du aksepterer vindkraft alle andre steder enn hjemme hos deg selv. Da er det iallfall ikke naturen som er avgjørende for deg, for naturen er like verdifull om du ser den fra vinduet ditt eller ikke.

Ingen burde gå ukritisk inn for alle prosjekter, men vi burde heller ikke kategorisk avvise alle prosjekter før det i det hele tatt kommer saker til behandling. Det vil være dårlige prosjekter som bør stemmes ned, men det vil også være gode prosjekter som bør stemmes fram.

Den eneste måten vi kan skille gode prosjekter fra de dårlige, er ved å våge å si ja til kunnskap.

Å gå til valg på å si nei til kunnskap om fornybar kraft i en industrikommune som skriker av kraftbehov, burde være en gigantisk tapersak.

Det er iallfall et useriøst vertskap for den viktigste industrien i landet.

Og denne useriøsiteten er svaret på hvorfor Norge ikke omstilles.

All (arbeids)kraft til Melkøya?

6 millioner tonn co2 kan bli hengende i lufta dersom regjeringen ikke prioriterer nettmyndighetene på statsbudsjettet.

Elektrifisering av Melkøya vil kreve sin arbeidskraft og trenere viktig oppgradering av industri i resten av landet.

Regjeringen har vært forbilledlig klare i at Finnmark skal prioriteres når Melkøya skal elektrifiseres.

I overgangen til et fossilfritt samfunn, er strømnettet den viktigste infrastrukturen. Men det krever store investeringer. Alle industriområder i Norge drømmer om å få sitt nettområde prioritert.

Det ser allerede ut til at kraft på nettet som inntil nå har vært forbeholdt Equinor og Melkøya, frigjøres til andre formål. Dette er nok viktig for å berolige de som er bekymret for at elektrifisering av Melkøya skal suge all kraft ut av nord.

Det betyr at det er rom for ny aktivitet og nye tiltak som det ikke var rom for før regjeringens beslutning. Det betyr også at Melkøya ikke vil elektrifiseres før det er produsert opp kraft nok tilsvarende formålet. Opprusting av nettet er også vesentlig for god distribusjon av krafta. Og nettkapasiteten i nord er svak. Nytt nett vil gi større muligheter for ny industri langt utover elektrifisering av Melkøya.

Noe av motstanden mot elektrifiseringen av Melkøya kan spores til en manglende tro på at det bygges ut kraft nok til å ikke belaste resten av prisregionen, og en manglende tro på at nettet kan bygges ut i tide. En motstand av en pragmatisk karakter, da årsaken teoretisk sett kan løses ut. Annen motstand er av mer prinsipiell karakter, som menneskerettighetsbrudd mot urfolk.

Det prinsipielle er alene avgjørende for mange. Men det prinsipielle definerer også det pragmatiske.

420 kv mellom Skaidi og Hammerfest har lenge vært på ønskelista til kommunene i Finnmark. Det er samtidig her mye av konfliktene ligger. Traseet går igjennom beiteområder for reinsdyr. Og NVE vurderer tiltaket som en ytterligere del av en stykkvis nedbygging. av området. Når for store areal forbeholdt reinsdrift bygges ut, hindres urfolket i sin folkerett til kulturutøvelse.

Og med ny 420 kv Skaidi-Hammerfest vurderer NVE det dithen at summen av inngrep nærmer seg farlig tett opp til brudd på folkeretten. Da vil en konsesjonsprosess og en anleggsfase kunne trekke ut i en lang runddans i norske og internasjonale domstoler. Men dersom det lykkes kommunene å frigjøre nok sammenhengende areal til reindsdriftsformål, så kan disse bruddene unngås. For det er ikke kraftlinja i seg selv som utløser menneskerettighetsbrudd.

En stor utbygging av vindkraft blir også avgjørende for å sikre kraftbalansen i området. Det kan også kreve areal i beiteområder, og ingen ønsker seg en ny Fosen-sak.

Åpenbart krever planen til regjeringen altså betydelige ressurser til planlegging. Og regjeringen er tydelig når de ber NVE og Statnett om å prioritere Finnmark. Å prioritere betyr å bruke begrensede ressurser til et formål på bekostning av andre formål.

«Når du prioriterer opp noe, så kommer det til å prioritere ned noe», sa Kjetil Lund på Arendalsuka. Når Finnmark prioriteres i NVE, betyr det at «alt annet likt, kommer noe annet lengre brak».

I Grenland avhenger store utslippskutt av tilgang til nett og kraft. Ådne Naper (t.v.) og Lars Haltbrekken fra SV og Edina Ringdal fra Yara, på Herøya. Foto: Vilde Athena Berg Nilsen

I Telemark og Vestland er det store utslipp fra industri som må ryddes opp i, der klimatiltakene krever mer kraft enn hva industrien i dag har tilgang til. Nærmere 6 millioner tonn co2 slippes ut fra industrirelatert virksomhet i de to fylkene. Kapasiteten i nettområdene er full; og det behøves ny kraft inn i tillegg til nett.

Dersom NVE ikke får større ressurser til planlegging, blir knappe ressurser forbeholdt Finnmark. Dersom opprustingen av nettet i Finnmark trekker ut, både fordi det er teknisk omfattende, men ikke minst fordi det er kompliserte og krevende prosesser for å avklare areal og unngå menneskerettighetsbrudd, jo lengre fram i tid vil viktige prosjekter i prosessindustrien i sør-Norge bli utsatt.

6 millioner tonn co2 blir derfor hengende i lufta, dersom regjeringen ikke setter av større ressurser til NVE i statsbudsjettet.

De må prioritere det.

Håp i verna vassdrag?

NVE anslår at det ligger et potensiale for 49 twh fra vannkraft i verna vassdrag. Er dette et alternativ til konfliktfylte vindkraft- og solkraftprosjekter?

Bør vi åpne verna vassdrag for kraftutbygging?

Gjeldende verneplaner er utviklet og oppdatert fra 1973 til 2018. I 2022 åpnet AP, SP, Høyre og FrP for å åpne verna vassdrag for nye kraftprosjekter. Regjeringen la raskt ballen død.

Bør vi åpne verna vassdrag? Fra «Energidilemmaer og myteknusing» på Arendalsuka. Foto: Statkraft

Likevel er det flere som tar til orde for å åpne verna vassdrag. Jeg stod nylig i en debatt med FrPs Terje Halleland om dette. Hans argument for å vurdere verna vassdrag for utbygging er at vi trenger fornybar kraft. Vi er enig om behovet. Men uenig om hva som er en god strategi for ny, miljøskånsom kraftutbygging.

Jeg mener det er flere viktige årsaker til at det er en dårlig ide å åpne verna vassdrag, eller å bygge i verna vassdrag som overordnet strategi for å få mer fornybar kraft.

Det første og det viktigste argumentet er økologien. I mange vannområder er det kraftproduksjon som er det største menneskelige inngrepet med påvirkning på liv i og rundt vassdragene. Vannkraft medfører naturinngrep i anleggsfasen, men også i daglig drift. Regulering av vann påvirker strandlinjer og vannføring i elvene. Leveområdene til fisk og dyr. I vårt energisystem, der 90 prosent av elektrisiteten kommer fra vannkraft, er belastningen for forbruket plassert på disse naturformene.

I 2021 og 2022 hadde vi lange sammenhengende perioder med lite tilsig, lite nedbør som ble til produksjonsnyttig vann for kraftverkene, og mye tørke. Samtidig opprettholdt vi forbruk og produksjon av kraft på et høyt nivå. Det var en anstrengt situasjon. Til slutt gikk dette hardt utover vassdragene våre, der store magasiner så helt nedtappet ut, vi hadde lav fyllingsgrad, og vi fikk erfare hvordan energisystemet vårt er helt prisgitt at vi har egnet vær over lengre tid. Selv med stor regulerbarhet i vannkrafta. Til slutt måtte vi spare vann og produsere mindre, og derfor importere mer strøm fra utlandet. Dette ga ekstra høye priser i en allerede anstrengt periode.

Været blir vanskeligere å spå. Det kan variere mer, bli våtere og villere og gi oss mer vannkraft på den måten – men også tørrere over lengre perioder, som 2021 og 2022 viste oss.

Og det er den andre grunnen til at vi ikke bør basere oss på å bygge ut vannkraft i verna vassdrag. Vi behøver nemlig kraftproduksjon fra et mangfold av kilder til fornybar energi for å være mindre prisgitt enkelte værtyper, i tillegg til å spre belastningen av energiforbruket over flere naturformer – utover livet i og rundt vassdragene.

Forutsetningene for praktisering av vernet kan for all del variere fra vannområde til vannområde. For eksempel tas det fra lokalt hold til orde for å regulere Verdalsvassdraget, både av hensyn til kraftbehovet men også av hensyn til flomberedskap i tettstedet Vuku.

Men de fleste verna vassdrag ligger likevel ikke i tett tilknytning til sentrumsområder, og som overordnet strategi for å skaffe ny fornybar kraft, vil verna vassdrag medføre betydelige miljøutfordringer om det skal bygges ut nok til å gi nevneverdig volum, som understreket av NVE-sjefen Kjetil Lund.

Verna vassdrag ligger stort sett der andre vassdrag ligger. Og der innbyggerne ser at deres arealer er avstått til kraftproduksjon, samtidig som kommuner i områder uten noe kraftproduksjon fra før av – men med stort behov og stort hverdagslig forbruk – går prinsipielt imot kraftproduksjon fra vindkraft og bakkemontert solkraft hjemme hos seg. Å åpne verna vassdrag for å unngå vindkraft og solkraft kan være synes fristende for å unngå store konflikter, men er likevel en dårlig måte å skape aksept og legitimitet for kraftprosjekter.

Bør vi åpne verna vassdrag? Fra «Energidilemmaer og myteknusing» på Arendalsuka. Foto: Statkraft

Det er selvsagt teoretisk mulig å få mer kraft om vi bygger ned verna vassdrag. Men om vi gjør det for å unngå vindkraft og solkraft, er det likevel ikke å gjøre miljøet noen tjeneste.

… men ikke kall det subsidier

Når næringsliv og politikk møtes på Arendalsuka, er troa på det frie markedet død. Bransjemiljøene inviterer til debatt om hvorfor akkurat de skal støttes og hvorfor.

Det er da ikke noe å skamme seg over? En debatt om hvordan vi fordeler risikoen i omstillinga av landet er helt grunnleggende.

Proteksjonisme eller aktiv næringspolitikk?

Panel om EUs grønne giv, proteksjonisme og grønne subsidier fra USA. Foto: Marius Jøssevold.

En drøy halvtime inn i et arrangement om proteksjonisme og norsk konkurransekraft, innså næringsminister Vestre at dette begynte å bli dyrt.

Han rettet seg og kremtet. «Vi kan jo ikke bare basere oss på subsidier heller». Forsamlingen nikket.

Selvsagt ikke. Subsidier er en skikkelig uting. Proteksjonisme også.

Men gode støtteordninger og et skreddersydd virkemiddelapparat, derimot…

Inflation Reduction Act (IRA) i USA og Green Deal i EU, skaper press på konkurransevilkår for eksportrettede næringer her hjemme. Norsk industri opptrer i de samme markedene som sine europeiske og amerikanske konkurrenter, men uten de samme virkemidlene i ryggen.

Hva vil norske myndigheter gjøre tilsvarende for å sikre at vår industri holder tritt internasjonalt?

Dette er et betimelig spørsmål. For når Europa og USA trapper opp virkemidlene, er det delvis for å få fart på omstillingen til lavere klimagassutslipp, men også for å ta opp kampen på vegne av egen industri mot mer merkantile stormakter som Kina og India.

Krone for krone blir den norske økonomien mikroskopisk sammenlignet med USA, EU, Kina og India. Men økonomisk politikk i Norge er fortsatt viktig for norske aktører.

For det er konsensus om at markedet ikke håndterer den grønne omstillingen alene. Bedriftene makter ikke de nye konkurransevilkårene på egenhånd når både ny teknologi – og også helt nye markeder og verdikjeder – skal utvikles og tas i bruk.

Derfor diskuteres konsepter som differansekontrakter, investeringsstøtte og risikoavlastning hyppig. Arendalsuka 2023 var høysesong for det.

Alle er berettiget støtte – men få vil kalle støtta de trenger for «subsidier».

Om ikke «subsidier» er et treffende paraplybegrep for de ulike tiltakene, er de uansett politiske virkemidler som på kort sikt enten gir inntektstap på statsbudsjettet eller utgifter på statsbudsjettet. Og som politikerne rår over, og skal prioritere.

Å få hjelp er ikke noe vi skal skamme oss over. Heller ikke næringslivet. For denne gangen skal de ikke igjennom kostnadskutt bare for sin egen del. De skal omstille seg til høyere produksjonskostnader for å slippe ut mindre klimagasser.

For samfunnets del.

Det er et stort løft, og ingen er garantert å lykkes. Garantert suksess kan heller ikke være et kriterium for at samfunnet stiller opp. Det er jo inntektene og jobbene våre. Vi lever sammen i et samfunn, ikke i et marked.

Opprør mot spottpriser

I overgangen fra fossilt til utslippsfritt, må industrien innføre ny teknologi som i en gitt fase vil øke produksjonskostnadene deres. Derfor må priser på utslipp øke. Ikke for å gi en moralsk straff, men for å gjøre den nye teknologien lønnsom sammenlignet med billigst mulig fossile alternativ.

Da øker alle priser. Men fossilt må øke mest.

Grønn omstilling krever på mange områder et brudd med spottpriser, og diskusjonene handler om hvem som skal ta regninga og hvor risikoen skal plasseres: Hos lønningene til arbeidstakerne eller avkastningen til eierne? I markedet eller i statsbudsjettet?

Noen må ta risiko som ikke tas i dag.

Paneldebatt om hvordan øke nettkapasiteten. Foto: Distriktsenergi.

De største klimatiltakene i industrien krever mye fornybar kraft. Behovet for kraft og nett er derfor gjennomgående i alle diskusjoner om utslippskutt og konkurransekraft i industrien. Mer kraft og nett krever investeringer.

Men vi har et system som er rigget for minimal risiko, ikke for rask omstilling.

Kraftbransjen er frustrert over den langsomme saksbehandlingen alle nye prosjekter må gjennom. Og manglende investeringer i nettet er en flaskehals for god distribusjon av den krafta som allerede produseres.

Regimet for nettutbygging er ikke rigget for rask og stor vekst i forbruket av fornybar kraft. Nettregimet er rigget for å forhindre bygging av nett som ikke blir brukt på en god måte, som igjen ville gitt unødvendig høy nettleie for oss forbrukere fordi det er vi som betaler for nettutbyggingen. Prioriteten er altså liten risiko og lave kostnader, ikke økt kapasitet.

Nett som ikke brukes er en dum ting å bruke penger på. Men i dag er det liten sjanse for at nytt nett blir stående ubrukt. Da er det mer sannsynlig at klimatiltak ikke skjer fordi tilgangen til kraft er for usikker over tid.

På samme måte som nettregimet, er også kraftmarkedsordningen rigget for å holde prisene nede og minimere risikoen for ulønnsomme kraftutbygginger.

Regimene holder kanskje markedet i balanse. Men det er bare inntil ressursknapphet gir kollaps. Og det er dette som er det mest kritikkverdige ved regimene: Markedet skal jo ikke lenger holdes i balanse. Vi må ha større investeringer. Vi må ha et mye større tilbud for å få mye større etterspørsel enn i dag.

Når et marked i likevekt skal endres til et mye større forbruk av fornybar kraft på bekostning av fossil energi, håndterer ikke et isolert marked for elektrisitet dette på egen hånd.

Politikere som vil ta kontroll over samfunnsutviklingen kan ta større initiativ i nettutbyggingen. Et planverktøy tilsvarende nasjonal transportplan for strømnettet, ville gitt en politisk diskusjon om hvilke strekninger – og derfor også hvilke etableringer og tiltak, som skal prioriteres først. En slik nettplan vil også gi større forutsigbarhet for aktører som er avhengig av stort effektuttak for klimatiltak.

Det er mulig å planlegge. For vi vet hvor utslippene er størst og hvor kraftbehovet er størst, sett fra et klimapolitisk perspektiv. Det gjelder både i innretningen av det offentlige virkemiddelapparatet og i byggingen av infrastruktur.

Intet nytt er dårlig nytt

Arendalsuka 2023 begynte der uka slutta i 2022. Dessverre. Men heldigvis.

Dessverre, fordi det ligger som et bakteppe i Norge at lite eller ingenting skjer i omstillingen av landet. Vi snakker langs de samme linjene i år som i fjor: Hva må skje? Hvorfor skjer det ikke? Hvorfor er det sånn, og hvordan får vi det til?

Heldigvis, fordi omstilling av oljelandet Norge ikke er et tema av forbipasserende relevans. Det er dyptgående og krevende, og behøver oppmerksomhet fra norsk offentlighet fra år til år. Og jo mindre som skjer fra et år til det neste, jo større behov er det for oppmerksomhet om de samme problemstillingene.

Interessant nok var Arendalsuka 2023 stedet der næringslivet kom sammen for å fortelle regjeringen at de kan kutte klimagassutslipp dersom regjeringen stiller opp med sosialdemokratisk politikk.

… og ikke kaller det for subsidier.

Så spørs det om en regjering utgått av Arbeiderpartiet og Senterpartiet er villig til det.

Elektrifisering av Melkøya

Dersom elektrifisering av Melkøya kommer sammen med en en solid investering i nettet, så kan det bli en brekkstang for utvikling og nye muligheter i nord. Men er du imot å investere i infrastruktur i Finnmark, så er elektrifiseringen en dårlig ide. Utslippskutt på Melkøya forutsetter nemlig at vi gjør store investeringer i vårt nordligste fylke.

Teksten under skrev jeg i VG 22.april, sammen med varaordfører i vertskommunen Hammerfest og ordfører i nabokommunen Gamvik.

Vg, 22.april

Elektrifisering gir muligheter – også i nord!

Både klimatiltak og utvikling krever kraft og nett. Elektrifisering av Melkøya er et stort klimatiltak som vil kutte 850 000 tonn co2, som vil sikre industri og bane vei for ny infrastruktur i Finnmark. Så hvorfor er alle i mot?

I et flertallsforslag i Stortinget, pålegges regjeringen å vurdere karbonfangst- og lagring som løsning for utslippskuttene i Hammerfest, før endelig behandling av Equinors søknad om elektrifisering ferdigstilles sommeren. Det er viktig å få en avklaring for deretter å få en gjennomføring, også om vurderingen gir tommel ned til karbonfangst.

I sin siste delrapport understreker FN at det snart er umulig å unngå at jorda varmes opp med mer enn 1,5 grader. Samtidig handler den politiske debatten i Norge om hvordan vi kan unngå å gjennomføre de største og mest gryteklare klimatiltakene i landet. Som for eksempel elektrifisering av LNG Hammerfest, Melkøya.

Senterpartiet gikk på sitt landsmøte imot dette klimatiltaket. I 2022 tok Marit Arnstad til orde for heller å skrote de norske klimamålene enn å investere i kraft og nett i Finnmark. På Høyres landsmøte måtte Erna Solberg svinge pisken for å sikre at partiet ikke skulle gjøre som Senterpartiet og skrote klimamålene.

Det er et stort behov for å investere i Nord-Norge. Både for mennesker og miljø. Elektrifisering av Melkøya er svært kraftkrevende, og Equinor er ikke alene om å ville ta i bruk strøm. Over halvparten av ordførerne i Finnmark er mot elektrifisering av Melkøya fordi de frykter at resten av regionen taper i kampen om krafttilgang. Kraft og nett er en forutsetning for både utslippskutt og utvikling. I Statnetts områdeplan for Nord-Norge, viser de til tiltak som vil tredoble strømforbruket.

Men det er ikke klimakrise og utvikling som ser ut til å være utgangspunktet for diskusjonen om Melkøya. Utgangspunktet ser ut til å være at vi skal unngå å bygge kraft og nett, og derfor at utslippskutt og utvikling i Finnmark må vike.

Elektrifisering av petroleumsvirksomhet oppfattes som en selvmotsigelse, men er et gedigent kompromiss: Av våre 50 millioner tonn co2-ekvivalenter årlig, kommer 14 millioner tonn fra olje- og gassproduksjon. Skal vi ta FNs-klimapanel bokstavelig, så ville det medført å avvikle norsk olje og gass. Det er et overveldende flertall i Norge imot. Det store kompromisset er derfor å kutte utslipp fra produksjonen av fossil energi, mens vi venter på at verden kutter ut forbruket av fossil energi.

Klimamålene kan vi derimot ikke kutte ut.

Større produksjon og bedre distribusjon av strøm er helt nødvendig for å utvikle Finnmark videre. Men om vi først og fremst er mot å bygge kraft og nett, så følger det naturlig å være imot både utslippskutt og utvikling også.

Ådne Naper

Ådne Naper, sentralstyremedlem SV

Elisabeth Rønning, varaordfører Hammerfest, SV

Alf Normann Hansen, ordfører Gamvik, SV