Kraftbehov i en utslippsfri økonomi

Skal vi ha en utslippsfri økonomi, hvor vi erstatter olja og opprettholder levestandarden? Da trenger vi en økt produksjon i fastlandsindustrien som tilsvarer over 200 twh ny elektrisk kraft.

Vi skal bygge en grønn økonomi, kutte utslipp, og gjøre Norge i stand til en tid uten oljeinntekter. Det krever store mengder energi. 205 twh til industrien aleine. 228 twh for å elektrifisere transport og andre næringer i tillegg.


For å få til en grønn økonomi og opprettholde levestandarden, må vi legge til rette for eksportinntekter til landet tilsvarende summen av fastlandsindustrien og olje- og gassnæringen.
Vekst i industriproduksjon må skje elektrisk eller på annen måte med nullutslipp, fordi vi samtidig har utslippsmål og krav til utslippskutt fra fastlandet. 50 prosent utslippskutt i Norge, og ambisjon om å erstatte avhengigheten av olje og gass, gjør at vi ikke ha større utslipp totalt enn i dag, selvom industriaktiviteten skal mer enn fireganges. Innen 2050 skal vi ha kuttet utslipp med 80 prosent fra dagens nivå. Det vil si å gå fra 50 millioner tonn co2e til 10 millioner tonn co2e. Det er mindre enn fastlandsindustrien alene slipper ut i dag.

I dag omsetter fastlandlandsindustri, i bred forstand med alt fra kraftkrevende prosessindustri til gitarkasser og oppdrettslaks, for 220 mrd kroner. For å dekke inntektene tilsvarende eksport fra olje og gass og fastlandsindustri, må vi opp til 950 mrd kroner. 950 mrd kroner tilsvarer snittet eksportrettet fastlandsindustri og olje- og gassutvinningen har utgjort på BNP, siden 1990.
Med en omsetning på 950 mrd kr skal vi produsere eksportvarer til 16 kg co2e per omsatte krone. I dag er utslippet 60 kg pr/kr.


I 1990 var CO2 58 prosent av klimagassutslippene i industrien. I dag er det 94 prosent. «Ekvivalentene» er rasjonert bort. CO2-nivået i industriutslipp er derimot det samme i dag som det var i 1990. Og energibruken, alle energikilder, er på kilowatten den samme. Fordelingen mellom fossil og fornybar energi er også lik i de fleste industrigrener. Det mer enn antyder at det er på energisiden de store omstillingene nå ligger. Lønnsomhet i vannelektrolyse bør være gullstandarden for kraftbehovet i en grønn, ny deal. Da må elektrisk kraft være konkurransedyktig med gass som råstoff.


Statnett hevder vi trenger 30-50 TWh i ny strøm for å elektrifisere størsteparten av dagens fossilbruk (Statnetts rapport «Fra fossilt til strøm»). Skal vi gå fullt elektrisk trenger vi utslippsfri produksjon av hydrogen. Da mener Statnett det behøves 80 TWh utover kapasitetsnivå i 2017. Men disse tallene begrenser seg til dagens næringsstruktur, hvor industriens andel av økonomien er seks prosent, og olje- og gass varierer fra 15 til 24 prosent. Men skal vi øke fastlandsaktiviteten, så økerkraftbehovet proporsjonalt. Tillegg kommer kraftbehovet fra elektrifisering av fossile prosesser, som NVE går igjennom i syv tiltak i fastlandsindustrien. Her viser NVE hvordan direkte elektrifiseringstiltak kan kutte 2,3 millioner tonne co2e i utslipp fra industrien, til en sammenlagt effekt på 1500 MW, eller 12 twh strøm.(NVEs rapport om elektrifisering i fastlandsindustrien)


I dag er det 135 twh i produksjonskapasitet i vannkraft. Av gjenstående potensial i vannkraft, er det ca 45 twh i vassdrag som er eksplisitt fredet. 5-6 twh potensial i oppgradering og utvidelser. Og 24,5 twh i ikke-utbygd vannkraftprosjekter, i følge NVE, gjengitt i NOU 2019:16 «Skattlegging av vannkraftverk» (https://www.regjeringen.no/contentassets/48c20fac986743ab9e91649d5fec645a/nou-2019-16-skattlegging-av-vannkraftverk-2172316.pdf). Det var 3,9 twh i kapasitet i vindkraft i 2018. I dag er det nærmere 10 TWh, i allfall i løpet av året.Om alt påbegynt i vind, og alle konsesjonsgitte prosjekter bygges ut, er det beregnet å være en kapasitet på 17-18 twh i vindkraft.

Det betyr at om vi bygger ut absolutt alt som ikke er fredet innen vann og alt som er planlagt i vind, så mangler vi fortsatt 40 twh til nivået for fullelektrifisert med hydrogenproduksjon.

Energieffektivisering har til nå ikke ført til mindre samlet forbruk, kun mer effektiv bruk som i form av større produksjon i industrien på samme mengde strøm, f.eks. Men det er vedtatt statlige mål om å frigjøre 10 twh gjennom energieffektivisering av offentlig byggmasse. Solkraft er under 1 % av samlet energiproduksjon i Norge, og inntil videre vil effekten av solkraft synes i effekten av ENØK. Det må en ganske stor industriell produksjon av solkraft til før solkraft teller som mer enn innsats i ENØK-tiltak.


Skal vi utvide industriell produksjon utover dagens andel av den norske økonomien, så behøves ytterligere kraft. I dag omsetter industrien for 220 mrd på ca 75 twh. 55 prosent fornybar energi. 45 prosent fossil energi og råstoff som må fases ut. Skal vi ha en industri som matcher olje og gass i omsetning, må vi strekke oss mot et aktivitetsnivå som er nærmere 950 mrd i omsetning. Det betyr, at med dagens energistruktur i produksjonen til grunn, at vi må gange kraftmengden opp til over 300 twh i totalt energiforbruk i industri. Med dagens bruk mellom fornybar energi og fossil til grunn, så vil ca 165 av disse være strøm. 135 Twh vil da være fossil energi, og med energitetthet på 1:0,65 i favør elektrisitet (målet Statnett benytter), kan disse erstattes med 88 twh elektrisitet. Siden dette er et scenario hvor olje- og gass erstattes av fastlandsindustri, kan vi ta bort 8 twh til sokkelen. Trekker vi fra dagens 40 twh som allerede brukes i fastlandsindustrien, er summen for eleketrisitetsbehov i en grønn ny deal, med grønn industri og utslippskutt, ca 205 twh i ny energi. I dag produseres omlag 145 twh på et godt år. 205 twh kommer i tillegg.
I tillegg til dette kommer elektrisitet til transportsektoren, husholdninger og andre næringer. I et fullelektrisk scenario regner Statnett at behovet vil øke med ca 23 twh.

Nasjonalregnskap

Utslipp til luft

Energibruk i industrien


Totalt blir dette et behov for kraft på 228 twh på toppen av dagens forbruk. Vi trenger altså 228 twh ny strøm for å få til en utslippsfri økonomi. Så stor og omfattende er oljeøkonomien i dag. I så stor grad er velstanden vår basert på klimagassutslipp, at det tilsvarer over 228 twh i ny elektrisk strøm.

Grønn industri trenger næringspolitikk

Du har kanskje sett kumlokkene, eller de imponerende gamle jernovnene fra Ulefoss? Ulefos Jernværk ligger langs Eidselva i Nome kommune, og har vært operativ siden 1600-tallet. Dette gjør bedriften til Norges – og kanskje Europas eldste, virksomme industribedrift.

I dag leverer Ulefos Jernværk cirka 7.500 tonn jernvarer til det norske markedet hvert år. Dette gir et utslipp på 82,500 kilo CO2, mens tilsvarende mengde importert fra Kina gir utslipp på 12,120,000 kilo CO2.

Til tross for at kampen for klimaet er akutt, så taper bedriften markedsandeler til fossile konkurrenter. Bedriften varsler nedbemanning. De opplever at det i norske, offentlige byggeprosjekter gis blaffen i miljøkrav, og at jernvarer fra fossile konkurrenter vinner fram i det norske markedet.

Vi trenger grønn industri som Ulefos Jernværk. Det er derfor ikke av historisk nostalgi eller lokalpatriotisme at varslingen om nedbemanning på landets eldste industribedrift er trist nytt. Det er av hensyn til framtida. Fordi det er et trist vitnesbyrd over vilkårene grønn industri må konkurrere på i Norge i dag.

I rapporten «Raskere energiomstilling: 1,5 C – Hvordan Norge kan gjør sin del av jobben», peker Energi Norge på hvordan energibruken i jernholdig metallindustri har gått kraftig ned de siste tre tiårene, der dagens energibruk er nesten halvert siden 1990. Dette har tidvis skyldtes en redusert etterspørsel, men også energieffektivisering av ulike prosesser. Siden finanskrisen i 2008/2009 har etterspørselen tatt seg opp, og anslås å øke fram mot 2040. Det betyr at effekten av utslippskuttene forutsetter at de bedriftene med lavest utslipp fortsatt er konkurransedyktige. Det er et klimatiltak i seg selv å holde jernverket i live.

Utslippene fra Ulefos Jernværk ble i 2013 anslått til 138 kilo CO2/tonn jern, som kun er ti prosent av hva vi tradisjonelt må regne for produksjon av jern. En av hovedårsakene er tilgangen til egen vannkraft, som gjør at utslipp fra elektrisitetsforbruket er lik null.

Fastlandsindustrien har kuttet utslipp med 39 prosent fra 1990 til 2018. Dette er gode utslippstall, men den reelle klimaeffekten av dette beror seg på hvor store markedsandeler den virksomme industrien konkurrerer seg til etter utslippskutt. Om utslippsreduksjonen bare kommer av at det produseres mindre og industri avvikles samtidig som etterspørselen etter varene øker, så flyttes bare utslippene til andre steder i verden framfor å ha en reell klimaeffekt.

Innkjøpsstrategier og offentlige anskaffelser er derfor helt vesentlig innsats fra offentlige myndigheter for å fremme grønn industri og lavere klimagassutslipp. Og Ulefos Jernværk står som et historisk eksempel på grønn industri som konkurrerer på vannkraft mot fossil brensel. Jo flere markedsandeler en bedrift som Ulefos Jernværk vinner over fossile konkurrenter, jo bedre for klimaet.

Norge skal kutte utslipp med minimum 40 prosent innen 2030. Hvordan legger vi til rette for at den grønneste industrien vinner fram, og hvordan kan vi sikre at lave klimagassutslipp er et konkurransefortrinn for grønn industri?

Hva gjør regjeringen for å sikre at klimahensyn vektlegges ved offentlige innkjøp, og vil næringsministeren vurdere tiltak for å sikre konkurranseevnen til lokale, klimavennlige jernvarer i markedet for offentlige innkjøp?

Klimastreik er ikke fravær. Det er deltagelse!

Over hele verden samler ungdom seg til aksjon og skolestreik for klimakampen. Statsledere deler seg i støtten. Det konservative Norge synes dette er teit og lite målrettet, og vil ikke engang anerkjenne at ungdom som deltar i klimaaksjonen gjør politisk arbeid som må regnes som gyldig politisk fravær fra skolen.

Klimastreik er ikke fravær. Det er deltagelse!

Miljøengasjert ungdom bør være med på klimaaksjonen. De burde iallfall ikke få fravær for det. De burde få pluss i margen. Vi trenger mer engasjement. Ikke mindre.

SV mener fraværsgrensa er for rigid. Om vi lar den stå i veien for ungdom som vil vise sitt engasjement for klima og miljø, så legger vi i virkeligheten lokk på engasjement hos ungdom.

Aksjoner er en viktig vei inn i demokratiet. Og for mange ungdom som ikke er medlem eller tillitsvalgt i en organisasjon eller ungdomsparti, er aksjoner det eneste politiske arbeidet de kan være med på.

Vi trenger mer engasjement blant ungdom. Ikke mindre. Vi trenger mer deltagelse og aktivitet utenfor klasserommet. Ikke mindre.

Når politikerne nekter å innvilge politisk fravær for å delta i en stor aksjon som klimastreiken, så sier de samtidig at alt ikke-parlamentarisk arbeid som aksjoner ikke er politikk på høyt nok nivå. Dette er et smalt og snevert elite-syn på demokratiet som miljøengasjert skoleungdom ikke fortjener.

Ikke alt av demokrati foregår i bystyrer, storting eller elevråd. Eller på møter i ungdomspartiene. For mange ungdom er det å møtes under faner og paroler, og se at flere ungdom er opptatt av de samme sakene, den første erfaringen med å delta i demokratiet. For noen er det kanskje også den eneste.

Og er det egentlig fravær? I den nye overordnede delen av læreplan der demokrati og medvirkning er et eget fokusområde, står det: «Demokratiske verdier må fremmes gjennom aktiv deltakelse i hele opplæringsløpet.» Etter mitt syn er klimastreiken en ganske aktiv deltakelse. Kanskje det skulle gitt fravær å utebli?

#Klimastreik er ikke engang fravær. Det er deltagelse!

#Fredagforframtida

Straffes for voksne i lære

Er det en aldersgrense for opplæring? Skal det lønne seg for ufaglærte å skaffe seg fagbrev, selvom man er voksen? Fylkeskommunen straffes i dag økonomisk for voksne lærlinger. Regjeringens evne til å finansiere yrkesfagene er mindre enn viljen til å strupe budsjettene til fylkene.

Skal det lønne seg for ufaglærte å skaffe seg fagbrev, selvom man er voksen?

Vi formidler rekordmange lærlinger ut til bedrifter. Det er fantastisk bra, og det er et viktig samfunnsoppdrag å legge til rette for at flere står sterkt i arbeidslivet. Men hver enkelt læreplass koster også penger. Bare i Telemark er det et økt behov i 2019 på 20 millioner kroner.

Dessverre får fylkeskommunen mindre penger å utføre dette oppdraget for. Det kuttes i overføringene til fylker som Telemark, blant annet basert på antall 16-18 åringer som er folkeregistrert i fylket. Det er dette som regnes som elevgrunnlag. I Telemark er det en nedgang i elevgrunnlaget, og derfor får fylkeskommunen ytterligere mindre penger å drive skole for, år for år.

Men til tross for mindre elevgrunnlag så formidler vi flere lærlinger ut i bedrift. Faktisk er det rekordmange kommende fagarbeidere som fikk læreplass i 2017 og 2018. Disse læreplassene er det fylkeskommunen selv som finansierer gjennom det vi kaller lærlingtilskuddet. Hvor stort lærlingtilskuddet er, er det derimot regjeringen og Stortinget som bestemmer.

Så når sentrale politikere reduserer satsing på yrkesfag til å handle om størrelsen på lærlingtilskuddet uten å nevne økonomien til fylkene, bør du bli skeptisk. Til nå ser det ikke ut til at de selv skjønner sammenhengen.

Når sentrale politikere reduserer satsing på yrkesfag til bare å handle om størrelsen på lærlingtilskuddet, bør du bli skeptisk

For øker du lærlingtilskuddet samtidig som du kutter i økonomien til fylkeskommunene, så forsvinner pengene. Da gjenstår ikke annet enn detaljstyring og tomme talepunkter. I 2017 var alle partier enig om at lærlingtilskuddet skulle økes. Men regjeringspartiene Høyre og FrP, med støtte fra Venstre og KrF ville ikke finansiere økningen med mer enn 10,3 millioner kroner fordelt på alle nitten fylker i landet. Disse midlene ble lagt til øvrige tillegg og kutt, og fordelt som frie inntekter i rammeoverføringen til fylkeskommunen. Samtidig fikk vi 20 800 nye lærlinger bare i 2017. Det vil si at økningen på 10 millioner ikke utgjorde mer enn noen hundrelapper per nye lærling. Og hvor mye av pengene som nådde fram varierte fra fylke til fylke. Men opplæringsbedriftene har like stor rett til å motta det samme beløpet i lærlingtilskudd uavhengig av hvor mye hvert enkelt fylke har mottatt i frie inntekter.

For et fylke som Telemark blir derfor gapet mellom inntekter og utgifter større og større for hver eneste festtale som holdes om yrkesfag. Og dette går utover hverdagen på de videregående skolene i dag. For regjeringen betaler ikke selv for det økte lærlingtilskuddet. Det må fylkeskommunen selv finne dekning for.

Regjeringen betaler ikke selv for det økte lærlingtilskuddet

Så regjeringens «styrking av yrkesfagene» har de knapt flyttet en krone for å få til, men derimot dyttet ansvar og kostnader over på fylkeskommunen. I budsjettforslaget for 2019 ligger det heller ingen nye ressurser til å dekke opp økt lærlingtilskudd. Derimot er det reduserte rammeoverføringer til mange av fylkeskommunene, deriblant Telemark.

Da gjenstår det ingen styrking av yrkesfagene, men kun detaljstyring uten økonomisk kompensasjon. Det er en kynisk måte å kutte i tilbudene til folk, og gjøre hverdagen trangere, men samtidig skape seg skrytepunkter til festtalene sine. Sannheten er ganske enkelt at yrkesfagene og innholdet i fagopplæringen overhodet ikke er styrket med denne regjeringen. Tvert i mot. Ikke med Torbjørn Røe Isaksen, og ikke med Jan Tore Sanner.

Sannheten er ganske enkelt at yrkesfagene og innholdet i fagopplæringen overhodet ikke er styrket med denne regjeringen. Tvert i mot. Ikke med Torbjørn Røe Isaksen, og ikke med Jan Tore Sanner.