HVA SKYLDES DE HØYE KRAFTPRISENE?

Vi opplever nå svært høye kraftpriser i Norge. Hva skyldes dette? Og hvordan kan vi forebygge dette?

Det var lite vann i Tinnelva forrige uke.

Det er kanskje fristende å forklare høye kraftpriser med ACER, krafteksport og vindmøller. Populære fiender. Men sannheten er en ganske annen. Det er lite vann å produsere kraft ut av. Og i Norge er vi avhengig av én værtype for å produsere kraft.

Vi opplever nå tre selvforsterkende faktorer:

  1. Lite vann og lav vannkraftproduksjon her hjemme bidrar til å øke prisene i det hjemlige markedet. 
  2. Energiprisene i Europa vokser når det produseres lite vindkraft der og det derfor etterspørres mer gass. Gass omfattes av co2-prising i kvotesystemet, og stor bruk av gass trekker derfor opp marginalprisen for all energi.
  3. En ensidig kraftproduksjon bare fra vann, svekker Norges mulighet til å jevne ut prisene når energiprisene i Europa vokser. Da er det kun vått og varmt vær over tid som gir oss mulighet til det.

Når de europeiske og de norske faktorene inntreffer samtidig, får vi rekordhøye kraftpriser som i dagens situasjon.

Dagens lave nivå på nettoutveksling av kraft med utlandet, gjør at vi ikke kan forklare dagens kraftpriser i Norge med eksport av kraft. Lite vann og lav produksjon forklarer mer av situasjonen. Samtidig som dette slår inn hos oss, har andre værforhold gitt lite kraftproduksjon i Europa, som igjen har tvunget fram en større bruk av gass på kontinentet. Denne gassen er kostbar på grunn av klimagassutslippene den medfører, og dette trekker de samlede energiprisene opp i hele Europa.

Utvekslingen er lav, produksjonen er lav og prisene er meget høye.

18. september var prisene i hele Sør-Norge, inkludert vestlandet og Oslo, på 104,97 euro/MWh. Gjennomsnittlig kraftpris var rekordhøy også i august.

Dette skyldes ikke at vi eksporterer kraft, men skyldes i større grad at vi stort sett produserer kraft fra én kilde. Når det er dårlige forutsetninger for å produsere vannkraft, så får vi mindre kraft og høyere priser i Norge. Uavhengig av hva som skjer i Europa. 

Om de høye prisene i Norge skyldtes at vi eksporterer for mye kraft, så skulle kraftutvekslingen vært høy når prisene er høye, eller like før prisene blir høye om eksporten forårsaker ressursknapphet i det hjemlige markedet. Dette synes ikke å være tilfellet i dag. Nettoutveksling er lav i både august og september, samtidig som prisene er høye.

Historisk sett er nettoutvekslingen meget lav. I perioden 1.september-19.september, er nettoutvekslingen med utlandet på det laveste nivå i år siden 2010. Med ett unntak i 2019, som var et spesielt dårlig år med lite kraftproduksjon og stor import av kraft fra utlandet. For august var utvekslingen lavere i 2021 enn i 2019 også. Prisene har samtidig utviklet seg i motsatt retning fra nettoutveksling.

Vi produserer lite vannkraft. Produksjon i perioden 1.9-19.9, er den laveste i 2021 siden 2016.

Det er lite vann. Fyllingsgraden (vannreservene) er på et historisk meget lavt nivå. 

Den 3.september 2021 var fyllingsgraden i prisregionen for Sør-Norge u/Oslo på 55,5%. Dette er nærmere minimumsnivået på 45,4% på samme tidspunkt for hele perioden 1993-2020, enn middelnivået for samme tidspunkt i perioden 1993-2020 på 81,7%.

Statnett fører statistikk over import og eksport, produksjon og forbruk, priser og fyllingsgraden her: Tall og data fra kraftsystemet | Statnett

Lite vind og mye gass i Europa. I tillegg til de norske faktorene, produseres det lite kraft fra vind på kontinentet som øker etterspørselen etter gass. Gass er avgiftsbelagt fordi den forurenser. Dette gir økte gasspriser, som igjen trekker marginalprisen på all energi opp for hele Europa. Dette berører også nordiske kraftpriser. Disse sammenhengene er godt beskrevet av NRK: Gassmangel sender strømprisene til værs – Norge håver inn – NRK Norge – Oversikt over nyheter fra ulike deler av landet

Ensidig avhengighet svekker grønn omstilling. Når vi bruker fornybar energi er vi mer prisgitt værforholdene enn når vi brenner fossil energi. I Norge er vi i for stor grad ensidig avhengig av vann. Tilsvarende er Europa for ensidig avhengig av vind.

Konsekvensen av dårlige produksjonsforhold for fornybar energi, er økt bruk av gass og større inntekter til olje- og gasselskaper, samtidig som kraftkrevende industri får økte kostnader og lavere lønnsomhet.

I dag preges prisene av tre gjensidig forsterkende faktorer som inntreffer samtidig. Det er lite vannkraft i Norge. Det er lite vindkraft i Europa. Det er en større bruk av gass.

En prissituasjon som den vi ser i dag må derfor forebygges med en differensiert kraftproduksjon flere steder, som drar større nytte av ulike værtyper, gir mer kraft fra flere kilder til fornybar energi og gjøre oss mindre prisgitt én værtype og fossile reserver. 

En for ensidig kraftproduksjon svekker utfasing av fossil energi, svekker omstillingstakten i industrien og bremser kutt av klimagassutslipp.

Grønn omstilling avhenger av et mangfold av kilder til fornybar energi.

Fra gass til strøm – om vi vil

Yara ønsker å gå fra gass til strøm ammoniakkanlegget i Porsgrunn. Dette vil gjøre det største utslippspunktet i norsk fastlandsindustri til et nullutslippspunkt. Er det vilje til å levere strøm?

På Herøya i Porsgrunn står et av de viktigste anleggene i all norsk fastlandsindustri.  Ammoniakkfabrikken til Yara bidrar i produksjon av gjødsel, gasser og kjemikalier til matproduksjon og industri over hele verden. Millioner av mennesker avhenger av produksjonen.

Vi har valget mellom om produksjonen fortsatt skal skje i Norge, med norske arbeidsplasser, eksportinntekter og miljøkrav, eller produseres andre steder i verden.

Ammoniakk-anlegget slipper ut nesten en million tonn co2e hvert år.

Dermed er dette Norges største utslippspunkt. Iallfall regnet uten olje- og gassanleggene på Mongstad og Kårstø. Og dermed er det også Norges største klimatiltak. Hånd i hånd med karbonfangst på Norcem i Brevik. Iallfall om det er vilje til å bygge en utslippsfri industri i Norge.

Ammoniakk og hydrogen kan produseres «grått», fra naturgass med store klimagassutslipp. Det kan produseres «blått», fra gass med karbonrensing. Eller det kan produseres «grønt», helt fullstendig utslippsfritt fra vannelektrolyse. Slik Yara nå ønsker å gjøre i Porsgrunn.

Du trenger bare vann og strøm. Men i Norge har vi vel noe liggende?

Om ammoniakkfabrikken i Porsgrunn legger om til å produsere hydrogen fra vannelektrolyse, skåner vi altså atmosfæren med én million tonn co2e hvert år. Istedefor å skille hydrogen fra fossile gasser og slippe restene ut i lufta, koker du opp vann og skiller vanndampen i to: H i en ende og O2 i den andre. Og ved å legge om til denne elektriske prosessen, kutter vi ut nesten én million tonn co2e i året. Det er to prosent av alle utslipp i Norge. Fra bare ett anlegg.

Og ikke minst skaper vi utgangspunktet for en større utslippsfri industri i Norge. For både ammoniakk og hydrogen kan brukes til mye forskjellig, både i videre industriprosesser og til drivstoff.

Men det avhenger av elektrisk kraft. Der økonomien i dag fyres opp på olje og gass, kan vi bygge en ny norsk økonomi på elektrisk kraft og biogass. Og med dét tappe jorda for langt mindre ressurser og energi enn vi gjør i dag. De største utslippspunktene i landet kan bli nullpunkter. Slettes fra utslippskartet. Og fortsatt produsere varer verden er avhengig av.

Elektrisk kraft må derfor være mer tilgjengelig og forutsigbar i bruken, og lønne seg å velge framfor produkter fra olje og gass. Om vi skulle sette en stopper for produksjon av ny norsk fornybar energi, så sier vi i realiteten at industrien skal overby hverandre i kampen om den strømmen som er tilgjengelig, og da blir den kraften vi har igjen så dyr at det knapt lønner seg å konkurrere om den. Derfor er det viktig at vi fortsetter å finne gode løsninger for produksjon av fornybar energi. Vi må produsere strøm i takt med den økte bruken av strøm. For når vi snakker om omstilling i industrien, så er det faktisk et mål at kraftforbruket øker, slik at klimagassutslippene går ned.

Energibruken øker ikke, selv om strømforbruket øker. Energiforbruket går ned.

«De som hevder at vi har nok elektrisk kraft for evig tid i Norge, tar derfor helt feil. De er enten fornøyd med dagens oljeavhengighet, eller helt uten vilje til å utvikle norsk industri som levevei i en tid etter olja«.

De som hevder at vi har nok elektrisk kraft for evig tid i Norge, tar derfor helt feil. De er enten fornøyd med dagens oljeavhengighet, eller helt uten vilje til å utvikle norsk industri som levevei i en tid etter olja. De har uansett et stort forklaringsproblem. Og det forklaringsproblemet er Norges økende handelsunderskudd uten inntektene fra olje og gass. Det er et forklaringsproblem i form av svunnen velferd, mindre å fordele rettferdig og til å bekjempe fattigdom, i en tid etter oljeinntekter der kun nedarvete private formuer står igjen som velstanden i landet.

Den dagen prisen på karbonutslipp blir høy nok til at vi kan overleve klimakrisa, så er det kun den industrien vi har klart å gjøre utslippsfri, som vil overleve klimaomstillingen. Det vi så enkelt kaller «omstilling» er i virkeligheten lange prosesser og kostbare investeringer for hver enkelt virksomhet. Karbonfangst som er utviklet i Norge siden 1996 og skal settes i live på Norcem i Brevik i 2024, viser dette.

Klosterfoss kraftverk. I Skien sentrum, men eies av Viken fylkeskommune
Klosterfoss kraftverk. I Skien sentrum.

Yara melder at et pilotanlegg kan være klar innen 2024, og et fullskala anlegg for vannelektrolyse kan være klar tidligst 2026. Men det avhenger også av offentlig støtte. Vi kan altså ikke bruke like mye tid på å finne ut av vannelektrolyse i Norge, som vi brukte på å finne ut av karbonfangst. Bruker vi for lang tid, vil de store industrikonsernene oppfatte at norske myndigheter nøler. Dette skaper usikkerhet om industrien ønskes videre i landet. I mellomtiden investerer industrien i andre anlegg i konsernene sine. Anlegg som ligger i land med tydeligere støtte hos myndighetene. Dette vil gjøre at norske virksomheter blir hengende etter i den internasjonale konkurransen. For når det i markedet blir dyrere å slippe ut co2, så er det viktigste vi gjør for å sikre norsk konkurransekraft å sørge for at virksomhetene hos oss slipper ut minst co2. De landene som er tydeligst i sin støtte til klimatiltak i industrien, vil være mest attraktiv for industrien.

For når det i markedet blir dyrere å slippe ut co2, så er å sørge for at industrien hos oss slipper ut minst co2, det viktigste vi gjør for å sikre norsk konkurransekraft og norske inntekter.

Derfor må vi raskt enes om målet, og begynne på tiltakene. Du kan ikke vente i femti år med å løse problemer som oppstår om femti år. De må du begynne å løse i dag. I morgen kan det være for sent. 

Ved syrefabrikken til Yara i Porsgrunn, sammen med Truls Vasvik (AP).

Karbonfangst: Fra lavkostnadssamfunn til lavutslippssamfunn.

All tvil til side. Nå blir det karbonfangst og lagring i norsk industri. Klimatiltak er det viktigste for å sikre norsk industri og framtidige arbeidsplasser.

Budsjettavtalen mellom regjeringen og FRP gir klarsignal for Langskip, med investeringer i fangst, lagring og transport av co2 på statsbudsjettet. Endelig. Stortingsmeldingen om Langskip har bred støtte i Stortinget, men finansierer ikke seg selv. De rødgrønne partiene har tidlig gitt garanti for satsing på karbonfangst. FRP skapte derimot usikkerhet i høst. Nå ser det likevel ut til å gå mot varig, forutsigbar satsing på grønn industriutvikling, uavhengig av framtidig skiftende politiske flertall.

I en tid hvor det blir dyrere å slippe ut co2, er det å bidra til at vår industri slipper ut mindre co2 det viktigste vi gjør for å sikre konkurransekraften i industrien. Det er klimatiltak som best sikrer norske arbeidsplasser, og som må til for å skape nye arbeidsplasser.

Der industripolitikken tidligere handlet om kutt i skatter og avgifter, handler den nå om klimatiltak. Vi går fra en debatt om hvordan vi gjør Norge til et lavkostnadssamfunn til hvordan vi gjør Norge til et lavutslippssamfunn.

Det har tatt tjue år fra rensingen av gass fra Sleipnerfeltet, til dagens beslutning om å rense karbon fra sement i Brevik. Det neste store klimatiltaket i norsk industri kan ikke brygge like lenge. Tvert imot. Skal vi sikre at de store konsernene satser på sine anlegg i Norge, må vi vise handlekraft i Norge, og tidlig identifisere de neste store tiltakene som skal følge i ringvirkningene av Langskip.

Teknologi må skapes. Den kan ikke vedtas. Det er ikke politikere som har den største æren for ny teknologi. Det er det forskningsmiljøene som har. Og balansen mellom industri og offentlige myndigheter må fordeles slik at det offentlige bærer den risikoen som industrien må avlastes fra, for at de kan ta de store, grønne løftene i sine virksomheter.

Grenlandsområdet har de største forutsetningene for også de neste klimatiltakene. Her er co2-utslippene meget konsentrerte. Fem virksomheter slipper til sammen ut 2,5 millioner tonn co2e hvert år. Og i erkjennelsen av at dette tallet må bli betraktelig lavere for at virksomhetene skal sikre konkurransekraften i det internasjonale kappløpet, har industrien også kartlagt og identifisert tiltak som vil kutte 85 prosent av alt dette. Om myndighetene gir støtte til disse tiltakene, så sikres norsk industri og norske arbeidsplasser, vi kutter store mengder med klimagassutslipp samtidig som virksomhetene fortsetter å produsere og skaffe eksportinntekter til landet, og vi skaper grunnlaget for en betydelig større industri i Norge som avlaster avhengigheten av norsk olje og gass. Mindre klimagassutslipp, større verdiskaping.

I tillegg har Grenland store aktører og fagmiljøer med en framskutt kompetanse på karbonfangst og grønn industri. Og vi får flere. I høst flyttet SINTEF inn på Forskningsparken på Herøya. På USN i Porsgrunn finner du et karbonfangstanlegg i miniatyr, og noen av landets mest engasjerte og kunnskapsrike studenter og forskere på karbonfangst og fremtidsrettet industri. Fra statsforetaket Gassnova legges det til rette for finansiering av studier og utvikling av karbonfangstprosjekter for industri i hele landet. På Herøya gjør Equinor banebrytende arbeid på kompakte fangstanlegg. Yaras ammoniakkanlegg har allerede fanget co2 og levert kullsyre til mineralvann og bryggerier i mange år. Nå kan satsing på elektrolyseanlegg gi amoniakkproduksjon nesten uten utslipp, noe som også baner vei for produksjon av grønn hydrogen. Dette kan være det neste store klimatiltaket som sikrer norsk industri. Men da behøver vi vilje og evne til å levere rammevilkår som gjør grønn hydrogen lønnsomt.

RHI, Eramet og INEOS er andre store virksomheter som nå kobler seg på arbeidet for store klimatiltak i industrien. En kombinasjon av karbonfangst i små og stor skala, biobrensler og elektrifiseringstiltak kan redusere deres utslipp til nesten null.

Og til slutt kommer vi selvsagt ikke utenom Norcem og HeidelbergCement. Med realisering av CCS og karbonfangstlanlegget i Brevik, så vil Norcem bli vertskap og gjenstand for den første daglige anvendelsen av banebrytende industriteknologi.

Dette vertskapet medfører et ansvar på oss rundt. Og i fylkeskommunen står vi klar til å samle et bredt lag med aktører som har interesser i grønn industri. Sammen skal vi gjøre grønn industri og klimatiltak til et hovedpremiss for utviklingen av regionen videre. En vesentlig faktor for dette, er tilgang til kraft. Klarer vi å øke forståelsen av kraft som en like vesentlig infrastruktur som vei og jernbane?

Der Mongstadprosjektet i sin tid dreide seg om Statoil alene, baserer dagens Langskip-prosjekt seg på viljen hos flere aktører i industrien, som alle tar stor risiko for å realisere karbonfangst. Denne modellen må vi klare å videreføre. Det er ingen som sitter på eierskapet til morgendagens løsninger alene. Men alle sitter med et ansvar for å realisere dem.

Desentralisering av kraftinntekter?

Hvert år flyttes det millioner i kraftinntekter fra distriktene der verdiene skapes, og inn til Oslo, Asker og Bærum. Vestland sitter igjen med mindre av sin egen naturressursskatt enn Oslo, selvom Oslo ikke skaper noen selv. Tre grep kan desentralisere over 300 millioner kroner i kraftinntekter.

Fylkeskommunene drifter den viktigst distriktspolitikken. Staten bør derfor avstå 2,5 prosent av grunnrenteskatten på vannkraft til fylkeskommunene, fylkenes naturressursskatt bør prisjusteres og større andeler av den fylkeskommunale naturressursskatten bør bli igjen der naturinngrepene skjer. Dette kan gi 300 millioner kroner til distriktspolitikk i fylkene. Alternativt kan fylkeskommunens andel av vannkraftinntektene samles i en fast andel på fem prosent av statens grunnrenteskatt.

Fylkeskommunene har i dag ansvar for bl.a. videregående skoler, fylkesveier og regional utvikling. Gode skoletilbud er viktig i distriktene, men det er utfordrende å opprettholde mange gode veier til fagbrev og studiekompetanse. Spesielt der avstandene er store og elevgrunnlaget lite. Fylkesveiene har et stort vedlikeholdsetterslep, og veistandarden blir ofte verre jo lengre opp i fjellene du kommer. Regional utvikling er støtte til næringsutvikling i distriktene, og er viktig for å skape nye næringer og arbeidsplasser utenfor byene. Kort og godt er det mye viktig distriktspolitikk som kan og bør gjøres gjennom fylkeskommunen.

Men det er kostbart, og fylkene trenger inntekter. Produksjon av fornybar energi har gitt inntekter til norske lokalsamfunn og distrikter i hundre år. Denne institusjonen må styrkes. Stortinget vedtok hovedlinjene i dagens kraftskatt i 1997, og vraket da AP-regjeringens forslag om å gi fylkeskommunene en andel av grunnrenteskatten. Mot SV og SPs stemmer, ville flertallet i finanskomiteen ha en ren statlig grunnrenteskatt, og heller gi fylkene en naturressursskatt som fordeles gjennom fylkeskommunenes inntektssystem. Dette har skapt en enorm sentralisering av kraftinntektene, fra fylkene til staten, og fra distriktene til sentrale strøk.

Den fylkeskommunale naturressursskatten utgjorde i 2018 246 millioner kroner. Skattesatsen på 0,2 øre/kwh har stått uendret siden innføringen i 1997. Når satsen har stått stille, har den reelle verdien svunnet for hvert år med økonomisk vekst og høyere kraftpriser. En prisjustering ville økt satsen til 0,31 øre/kwh. Dette ville gitt 135 millioner til distriktspolitikk i fylkene.

Dessuten flytter dagens naturressursskatt enorme summer fra distriktene og inn til Oslo, Asker og Bærum. Det er god og konkret distriktspolitikk å rette opp i dette, og la større andeler bli igjen der verdiene skapes. Dette er også nødvendig for å kunne innføre lokal skatt på vindkraft.

Grunnrenteskatt brakte 6,3 milliarder kroner til staten i 2017. En fylkeskommunal andel på 2,5 prosent ville desentralisert 157 millioner kroner av kraftinntektene. Statens inntekter ville fortsatt være på godt over seks milliarder kroner. Et stort løft for fylkene, og nesten umerkelig for staten.

Med disse tre grepene vil fylkene styrkes med 300 millioner kroner til distriktspolitikk. I tillegg vil fylkene som tar størst belastning av kraftproduksjon, sitte igjen med større andeler av inntektene.

I dag vinner Oslo og Viken stort på fordelingen av naturressursskatten. Taperne finner vi i nord, i vest og i sør. 1/3 av naturressursskatten flyttes på mellom fylkene. Noe må fortsatt fordeles. Spesielt mellom fylker i samme landsdel. Men fordelingen bør i større grad gjenspeile hvor kraftproduksjon legger beslag på natur. Ikke minst blir dette viktig for å få til en rettferdig skatt på vindkraft.

I 2018 ble det generert 0 kroner i naturressursskatt i Oslo. Men etter inntektsutjevningen satt Oslo likevel igjen med 27,5 millioner kroner i inntekter fra den fylkesvise naturressursskatten. Akershus kunne plusse 23 millioner kroner på sitt utgangspunkt på to millioner kroner. 52,6 millioner kroner i naturressursskatt på vannkraft gikk til Oslo og Akershus. Samtidig fikk Hordaland og Sogn og Fjordane, der det produseres desidert mest kraft, bare beholde 33 millioner kroner. Før fylkessammenslåingene avstod Sogn og Fjordane, Telemark og Nordland mellom 15 og 20 millioner kroner hver i året. I sør tapte de to agderfylkene 13,4 millioner kroner, mens fylkene i nord gikk 12,7 millioner kroner i minus. Disse er vekstsvake områder som først avstår natur og areal til kraftproduksjon, og som deretter avstår titalls millioner kroner til folkerike områder som allerede har større inntektsgrunnlag.

Oslo kommune har også inntekter fra 80 vannkraftanlegg gjennom Hafslund E-CO. Kun ett av disse, Hammeren på 4,9 MW, ligger i Oslo. Til sammenligning har kraftverket Aurland 1, i tidligere Sogn og Fjordane fylke, en effekt på 840 MW. Dette kraftverket er 200 ganger så stort som Oslos ene kraftverk, det legger beslag på tilsvarende store naturressurser, og skaper desto større verdier til eieren. Og eieren er Oslo kommune. I tillegg til eierinteressene fikk Oslo altså påplusset like store inntekter fra naturressursskatten i 2018 som all naturressursskatt Sogn og Fjordane fylke skapte det samme året.

Dette gir et bilde på hvordan kraftinntektene sentraliseres. En rødgrønn regjering med SV og SP bør være ambisiøse på en mer rettferdig fordeling. Mer må gå fra staten til fylkene, og fra sentrale strøk til distriktene.

Kraftbehov i en utslippsfri økonomi

Skal vi ha en utslippsfri økonomi, hvor vi erstatter olja og opprettholder levestandarden? Da trenger vi en økt produksjon i fastlandsindustrien som tilsvarer over 200 twh ny elektrisk kraft.

Vi skal bygge en grønn økonomi, kutte utslipp, og gjøre Norge i stand til en tid uten oljeinntekter. Det krever store mengder energi. 205 twh til industrien aleine. 228 twh for å elektrifisere transport og andre næringer i tillegg.


For å få til en grønn økonomi og opprettholde levestandarden, må vi legge til rette for eksportinntekter til landet tilsvarende summen av fastlandsindustrien og olje- og gassnæringen.
Vekst i industriproduksjon må skje elektrisk eller på annen måte med nullutslipp, fordi vi samtidig har utslippsmål og krav til utslippskutt fra fastlandet. 50 prosent utslippskutt i Norge, og ambisjon om å erstatte avhengigheten av olje og gass, gjør at vi ikke ha større utslipp totalt enn i dag, selvom industriaktiviteten skal mer enn fireganges. Innen 2050 skal vi ha kuttet utslipp med 80 prosent fra dagens nivå. Det vil si å gå fra 50 millioner tonn co2e til 10 millioner tonn co2e. Det er mindre enn fastlandsindustrien alene slipper ut i dag.

I dag omsetter fastlandlandsindustri, i bred forstand med alt fra kraftkrevende prosessindustri til gitarkasser og oppdrettslaks, for 220 mrd kroner. For å dekke inntektene tilsvarende eksport fra olje og gass og fastlandsindustri, må vi opp til 950 mrd kroner. 950 mrd kroner tilsvarer snittet eksportrettet fastlandsindustri og olje- og gassutvinningen har utgjort på BNP, siden 1990.
Med en omsetning på 950 mrd kr skal vi produsere eksportvarer til 16 kg co2e per omsatte krone. I dag er utslippet 60 kg pr/kr.


I 1990 var CO2 58 prosent av klimagassutslippene i industrien. I dag er det 94 prosent. «Ekvivalentene» er rasjonert bort. CO2-nivået i industriutslipp er derimot det samme i dag som det var i 1990. Og energibruken, alle energikilder, er på kilowatten den samme. Fordelingen mellom fossil og fornybar energi er også lik i de fleste industrigrener. Det mer enn antyder at det er på energisiden de store omstillingene nå ligger. Lønnsomhet i vannelektrolyse bør være gullstandarden for kraftbehovet i en grønn, ny deal. Da må elektrisk kraft være konkurransedyktig med gass som råstoff.


Statnett hevder vi trenger 30-50 TWh i ny strøm for å elektrifisere størsteparten av dagens fossilbruk (Statnetts rapport «Fra fossilt til strøm»). Skal vi gå fullt elektrisk trenger vi utslippsfri produksjon av hydrogen. Da mener Statnett det behøves 80 TWh utover kapasitetsnivå i 2017. Men disse tallene begrenser seg til dagens næringsstruktur, hvor industriens andel av økonomien er seks prosent, og olje- og gass varierer fra 15 til 24 prosent. Men skal vi øke fastlandsaktiviteten, så økerkraftbehovet proporsjonalt. Tillegg kommer kraftbehovet fra elektrifisering av fossile prosesser, som NVE går igjennom i syv tiltak i fastlandsindustrien. Her viser NVE hvordan direkte elektrifiseringstiltak kan kutte 2,3 millioner tonne co2e i utslipp fra industrien, til en sammenlagt effekt på 1500 MW, eller 12 twh strøm.(NVEs rapport om elektrifisering i fastlandsindustrien)


I dag er det 135 twh i produksjonskapasitet i vannkraft. Av gjenstående potensial i vannkraft, er det ca 45 twh i vassdrag som er eksplisitt fredet. 5-6 twh potensial i oppgradering og utvidelser. Og 24,5 twh i ikke-utbygd vannkraftprosjekter, i følge NVE, gjengitt i NOU 2019:16 «Skattlegging av vannkraftverk» (https://www.regjeringen.no/contentassets/48c20fac986743ab9e91649d5fec645a/nou-2019-16-skattlegging-av-vannkraftverk-2172316.pdf). Det var 3,9 twh i kapasitet i vindkraft i 2018. I dag er det nærmere 10 TWh, i allfall i løpet av året.Om alt påbegynt i vind, og alle konsesjonsgitte prosjekter bygges ut, er det beregnet å være en kapasitet på 17-18 twh i vindkraft.

Det betyr at om vi bygger ut absolutt alt som ikke er fredet innen vann og alt som er planlagt i vind, så mangler vi fortsatt 40 twh til nivået for fullelektrifisert med hydrogenproduksjon.

Energieffektivisering har til nå ikke ført til mindre samlet forbruk, kun mer effektiv bruk som i form av større produksjon i industrien på samme mengde strøm, f.eks. Men det er vedtatt statlige mål om å frigjøre 10 twh gjennom energieffektivisering av offentlig byggmasse. Solkraft er under 1 % av samlet energiproduksjon i Norge, og inntil videre vil effekten av solkraft synes i effekten av ENØK. Det må en ganske stor industriell produksjon av solkraft til før solkraft teller som mer enn innsats i ENØK-tiltak.


Skal vi utvide industriell produksjon utover dagens andel av den norske økonomien, så behøves ytterligere kraft. I dag omsetter industrien for 220 mrd på ca 75 twh. 55 prosent fornybar energi. 45 prosent fossil energi og råstoff som må fases ut. Skal vi ha en industri som matcher olje og gass i omsetning, må vi strekke oss mot et aktivitetsnivå som er nærmere 950 mrd i omsetning. Det betyr, at med dagens energistruktur i produksjonen til grunn, at vi må gange kraftmengden opp til over 300 twh i totalt energiforbruk i industri. Med dagens bruk mellom fornybar energi og fossil til grunn, så vil ca 165 av disse være strøm. 135 Twh vil da være fossil energi, og med energitetthet på 1:0,65 i favør elektrisitet (målet Statnett benytter), kan disse erstattes med 88 twh elektrisitet. Siden dette er et scenario hvor olje- og gass erstattes av fastlandsindustri, kan vi ta bort 8 twh til sokkelen. Trekker vi fra dagens 40 twh som allerede brukes i fastlandsindustrien, er summen for eleketrisitetsbehov i en grønn ny deal, med grønn industri og utslippskutt, ca 205 twh i ny energi. I dag produseres omlag 145 twh på et godt år. 205 twh kommer i tillegg.
I tillegg til dette kommer elektrisitet til transportsektoren, husholdninger og andre næringer. I et fullelektrisk scenario regner Statnett at behovet vil øke med ca 23 twh.

Nasjonalregnskap

Utslipp til luft

Energibruk i industrien


Totalt blir dette et behov for kraft på 228 twh på toppen av dagens forbruk. Vi trenger altså 228 twh ny strøm for å få til en utslippsfri økonomi. Så stor og omfattende er oljeøkonomien i dag. I så stor grad er velstanden vår basert på klimagassutslipp, at det tilsvarer over 228 twh i ny elektrisk strøm.

Grønn industri trenger næringspolitikk

Du har kanskje sett kumlokkene, eller de imponerende gamle jernovnene fra Ulefoss? Ulefos Jernværk ligger langs Eidselva i Nome kommune, og har vært operativ siden 1600-tallet. Dette gjør bedriften til Norges – og kanskje Europas eldste, virksomme industribedrift.

I dag leverer Ulefos Jernværk cirka 7.500 tonn jernvarer til det norske markedet hvert år. Dette gir et utslipp på 82,500 kilo CO2, mens tilsvarende mengde importert fra Kina gir utslipp på 12,120,000 kilo CO2.

Til tross for at kampen for klimaet er akutt, så taper bedriften markedsandeler til fossile konkurrenter. Bedriften varsler nedbemanning. De opplever at det i norske, offentlige byggeprosjekter gis blaffen i miljøkrav, og at jernvarer fra fossile konkurrenter vinner fram i det norske markedet.

Vi trenger grønn industri som Ulefos Jernværk. Det er derfor ikke av historisk nostalgi eller lokalpatriotisme at varslingen om nedbemanning på landets eldste industribedrift er trist nytt. Det er av hensyn til framtida. Fordi det er et trist vitnesbyrd over vilkårene grønn industri må konkurrere på i Norge i dag.

I rapporten «Raskere energiomstilling: 1,5 C – Hvordan Norge kan gjør sin del av jobben», peker Energi Norge på hvordan energibruken i jernholdig metallindustri har gått kraftig ned de siste tre tiårene, der dagens energibruk er nesten halvert siden 1990. Dette har tidvis skyldtes en redusert etterspørsel, men også energieffektivisering av ulike prosesser. Siden finanskrisen i 2008/2009 har etterspørselen tatt seg opp, og anslås å øke fram mot 2040. Det betyr at effekten av utslippskuttene forutsetter at de bedriftene med lavest utslipp fortsatt er konkurransedyktige. Det er et klimatiltak i seg selv å holde jernverket i live.

Utslippene fra Ulefos Jernværk ble i 2013 anslått til 138 kilo CO2/tonn jern, som kun er ti prosent av hva vi tradisjonelt må regne for produksjon av jern. En av hovedårsakene er tilgangen til egen vannkraft, som gjør at utslipp fra elektrisitetsforbruket er lik null.

Fastlandsindustrien har kuttet utslipp med 39 prosent fra 1990 til 2018. Dette er gode utslippstall, men den reelle klimaeffekten av dette beror seg på hvor store markedsandeler den virksomme industrien konkurrerer seg til etter utslippskutt. Om utslippsreduksjonen bare kommer av at det produseres mindre og industri avvikles samtidig som etterspørselen etter varene øker, så flyttes bare utslippene til andre steder i verden framfor å ha en reell klimaeffekt.

Innkjøpsstrategier og offentlige anskaffelser er derfor helt vesentlig innsats fra offentlige myndigheter for å fremme grønn industri og lavere klimagassutslipp. Og Ulefos Jernværk står som et historisk eksempel på grønn industri som konkurrerer på vannkraft mot fossil brensel. Jo flere markedsandeler en bedrift som Ulefos Jernværk vinner over fossile konkurrenter, jo bedre for klimaet.

Norge skal kutte utslipp med minimum 40 prosent innen 2030. Hvordan legger vi til rette for at den grønneste industrien vinner fram, og hvordan kan vi sikre at lave klimagassutslipp er et konkurransefortrinn for grønn industri?

Hva gjør regjeringen for å sikre at klimahensyn vektlegges ved offentlige innkjøp, og vil næringsministeren vurdere tiltak for å sikre konkurranseevnen til lokale, klimavennlige jernvarer i markedet for offentlige innkjøp?

Klimastreik er ikke fravær. Det er deltagelse!

Over hele verden samler ungdom seg til aksjon og skolestreik for klimakampen. Statsledere deler seg i støtten. Det konservative Norge synes dette er teit og lite målrettet, og vil ikke engang anerkjenne at ungdom som deltar i klimaaksjonen gjør politisk arbeid som må regnes som gyldig politisk fravær fra skolen.

Klimastreik er ikke fravær. Det er deltagelse!

Miljøengasjert ungdom bør være med på klimaaksjonen. De burde iallfall ikke få fravær for det. De burde få pluss i margen. Vi trenger mer engasjement. Ikke mindre.

SV mener fraværsgrensa er for rigid. Om vi lar den stå i veien for ungdom som vil vise sitt engasjement for klima og miljø, så legger vi i virkeligheten lokk på engasjement hos ungdom.

Aksjoner er en viktig vei inn i demokratiet. Og for mange ungdom som ikke er medlem eller tillitsvalgt i en organisasjon eller ungdomsparti, er aksjoner det eneste politiske arbeidet de kan være med på.

Vi trenger mer engasjement blant ungdom. Ikke mindre. Vi trenger mer deltagelse og aktivitet utenfor klasserommet. Ikke mindre.

Når politikerne nekter å innvilge politisk fravær for å delta i en stor aksjon som klimastreiken, så sier de samtidig at alt ikke-parlamentarisk arbeid som aksjoner ikke er politikk på høyt nok nivå. Dette er et smalt og snevert elite-syn på demokratiet som miljøengasjert skoleungdom ikke fortjener.

Ikke alt av demokrati foregår i bystyrer, storting eller elevråd. Eller på møter i ungdomspartiene. For mange ungdom er det å møtes under faner og paroler, og se at flere ungdom er opptatt av de samme sakene, den første erfaringen med å delta i demokratiet. For noen er det kanskje også den eneste.

Og er det egentlig fravær? I den nye overordnede delen av læreplan der demokrati og medvirkning er et eget fokusområde, står det: «Demokratiske verdier må fremmes gjennom aktiv deltakelse i hele opplæringsløpet.» Etter mitt syn er klimastreiken en ganske aktiv deltakelse. Kanskje det skulle gitt fravær å utebli?

#Klimastreik er ikke engang fravær. Det er deltagelse!

#Fredagforframtida

Straffes for voksne i lære

Er det en aldersgrense for opplæring? Skal det lønne seg for ufaglærte å skaffe seg fagbrev, selvom man er voksen? Fylkeskommunen straffes i dag økonomisk for voksne lærlinger. Regjeringens evne til å finansiere yrkesfagene er mindre enn viljen til å strupe budsjettene til fylkene.

Skal det lønne seg for ufaglærte å skaffe seg fagbrev, selvom man er voksen?

Vi formidler rekordmange lærlinger ut til bedrifter. Det er fantastisk bra, og det er et viktig samfunnsoppdrag å legge til rette for at flere står sterkt i arbeidslivet. Men hver enkelt læreplass koster også penger. Bare i Telemark er det et økt behov i 2019 på 20 millioner kroner.

Dessverre får fylkeskommunen mindre penger å utføre dette oppdraget for. Det kuttes i overføringene til fylker som Telemark, blant annet basert på antall 16-18 åringer som er folkeregistrert i fylket. Det er dette som regnes som elevgrunnlag. I Telemark er det en nedgang i elevgrunnlaget, og derfor får fylkeskommunen ytterligere mindre penger å drive skole for, år for år.

Men til tross for mindre elevgrunnlag så formidler vi flere lærlinger ut i bedrift. Faktisk er det rekordmange kommende fagarbeidere som fikk læreplass i 2017 og 2018. Disse læreplassene er det fylkeskommunen selv som finansierer gjennom det vi kaller lærlingtilskuddet. Hvor stort lærlingtilskuddet er, er det derimot regjeringen og Stortinget som bestemmer.

Så når sentrale politikere reduserer satsing på yrkesfag til å handle om størrelsen på lærlingtilskuddet uten å nevne økonomien til fylkene, bør du bli skeptisk. Til nå ser det ikke ut til at de selv skjønner sammenhengen.

Når sentrale politikere reduserer satsing på yrkesfag til bare å handle om størrelsen på lærlingtilskuddet, bør du bli skeptisk

For øker du lærlingtilskuddet samtidig som du kutter i økonomien til fylkeskommunene, så forsvinner pengene. Da gjenstår ikke annet enn detaljstyring og tomme talepunkter. I 2017 var alle partier enig om at lærlingtilskuddet skulle økes. Men regjeringspartiene Høyre og FrP, med støtte fra Venstre og KrF ville ikke finansiere økningen med mer enn 10,3 millioner kroner fordelt på alle nitten fylker i landet. Disse midlene ble lagt til øvrige tillegg og kutt, og fordelt som frie inntekter i rammeoverføringen til fylkeskommunen. Samtidig fikk vi 20 800 nye lærlinger bare i 2017. Det vil si at økningen på 10 millioner ikke utgjorde mer enn noen hundrelapper per nye lærling. Og hvor mye av pengene som nådde fram varierte fra fylke til fylke. Men opplæringsbedriftene har like stor rett til å motta det samme beløpet i lærlingtilskudd uavhengig av hvor mye hvert enkelt fylke har mottatt i frie inntekter.

For et fylke som Telemark blir derfor gapet mellom inntekter og utgifter større og større for hver eneste festtale som holdes om yrkesfag. Og dette går utover hverdagen på de videregående skolene i dag. For regjeringen betaler ikke selv for det økte lærlingtilskuddet. Det må fylkeskommunen selv finne dekning for.

Regjeringen betaler ikke selv for det økte lærlingtilskuddet

Så regjeringens «styrking av yrkesfagene» har de knapt flyttet en krone for å få til, men derimot dyttet ansvar og kostnader over på fylkeskommunen. I budsjettforslaget for 2019 ligger det heller ingen nye ressurser til å dekke opp økt lærlingtilskudd. Derimot er det reduserte rammeoverføringer til mange av fylkeskommunene, deriblant Telemark.

Da gjenstår det ingen styrking av yrkesfagene, men kun detaljstyring uten økonomisk kompensasjon. Det er en kynisk måte å kutte i tilbudene til folk, og gjøre hverdagen trangere, men samtidig skape seg skrytepunkter til festtalene sine. Sannheten er ganske enkelt at yrkesfagene og innholdet i fagopplæringen overhodet ikke er styrket med denne regjeringen. Tvert i mot. Ikke med Torbjørn Røe Isaksen, og ikke med Jan Tore Sanner.

Sannheten er ganske enkelt at yrkesfagene og innholdet i fagopplæringen overhodet ikke er styrket med denne regjeringen. Tvert i mot. Ikke med Torbjørn Røe Isaksen, og ikke med Jan Tore Sanner.