Når næringsliv og politikk møtes på Arendalsuka, er troa på det frie markedet død. Bransjemiljøene inviterer til debatt om hvorfor akkurat de skal støttes og hvorfor.
Det er da ikke noe å skamme seg over? En debatt om hvordan vi fordeler risikoen i omstillinga av landet er helt grunnleggende.
Proteksjonisme eller aktiv næringspolitikk?
Panel om EUs grønne giv, proteksjonisme og grønne subsidier fra USA. Foto: Marius Jøssevold.
En drøy halvtime inn i et arrangement om proteksjonisme og norsk konkurransekraft, innså næringsminister Vestre at dette begynte å bli dyrt.
Han rettet seg og kremtet. «Vi kan jo ikke bare basere oss på subsidier heller». Forsamlingen nikket.
Selvsagt ikke. Subsidier er en skikkelig uting. Proteksjonisme også.
Men gode støtteordninger og et skreddersydd virkemiddelapparat, derimot…
Inflation Reduction Act (IRA) i USA og Green Deal i EU, skaper press på konkurransevilkår for eksportrettede næringer her hjemme. Norsk industri opptrer i de samme markedene som sine europeiske og amerikanske konkurrenter, men uten de samme virkemidlene i ryggen.
Hva vil norske myndigheter gjøre tilsvarende for å sikre at vår industri holder tritt internasjonalt?
Dette er et betimelig spørsmål. For når Europa og USA trapper opp virkemidlene, er det delvis for å få fart på omstillingen til lavere klimagassutslipp, men også for å ta opp kampen på vegne av egen industri mot mer merkantile stormakter som Kina og India.
Krone for krone blir den norske økonomien mikroskopisk sammenlignet med USA, EU, Kina og India. Men økonomisk politikk i Norge er fortsatt viktig for norske aktører.
For det er konsensus om at markedet ikke håndterer den grønne omstillingen alene. Bedriftene makter ikke de nye konkurransevilkårene på egenhånd når både ny teknologi – og også helt nye markeder og verdikjeder – skal utvikles og tas i bruk.
Derfor diskuteres konsepter som differansekontrakter, investeringsstøtte og risikoavlastning hyppig. Arendalsuka 2023 var høysesong for det.
Alle er berettiget støtte – men få vil kalle støtta de trenger for «subsidier».
Om ikke «subsidier» er et treffende paraplybegrep for de ulike tiltakene, er de uansett politiske virkemidler som på kort sikt enten gir inntektstap på statsbudsjettet eller utgifter på statsbudsjettet. Og som politikerne rår over, og skal prioritere.
Å få hjelp er ikke noe vi skal skamme oss over. Heller ikke næringslivet. For denne gangen skal de ikke igjennom kostnadskutt bare for sin egen del. De skal omstille seg til høyere produksjonskostnader for å slippe ut mindre klimagasser.
For samfunnets del.
Det er et stort løft, og ingen er garantert å lykkes. Garantert suksess kan heller ikke være et kriterium for at samfunnet stiller opp. Det er jo inntektene og jobbene våre. Vi lever sammen i et samfunn, ikke i et marked.
Opprør mot spottpriser
I overgangen fra fossilt til utslippsfritt, må industrien innføre ny teknologi som i en gitt fase vil øke produksjonskostnadene deres. Derfor må priser på utslipp øke. Ikke for å gi en moralsk straff, men for å gjøre den nye teknologien lønnsom sammenlignet med billigst mulig fossile alternativ.
Da øker alle priser. Men fossilt må øke mest.
Grønn omstilling krever på mange områder et brudd med spottpriser, og diskusjonene handler om hvem som skal ta regninga og hvor risikoen skal plasseres: Hos lønningene til arbeidstakerne eller avkastningen til eierne? I markedet eller i statsbudsjettet?
Noen må ta risiko som ikke tas i dag.
Paneldebatt om hvordan øke nettkapasiteten. Foto: Distriktsenergi.
De største klimatiltakene i industrien krever mye fornybar kraft. Behovet for kraft og nett er derfor gjennomgående i alle diskusjoner om utslippskutt og konkurransekraft i industrien. Mer kraft og nett krever investeringer.
Men vi har et system som er rigget for minimal risiko, ikke for rask omstilling.
Kraftbransjen er frustrert over den langsomme saksbehandlingen alle nye prosjekter må gjennom. Og manglende investeringer i nettet er en flaskehals for god distribusjon av den krafta som allerede produseres.
Regimet for nettutbygging er ikke rigget for rask og stor vekst i forbruket av fornybar kraft. Nettregimet er rigget for å forhindre bygging av nett som ikke blir brukt på en god måte, som igjen ville gitt unødvendig høy nettleie for oss forbrukere fordi det er vi som betaler for nettutbyggingen. Prioriteten er altså liten risiko og lave kostnader, ikke økt kapasitet.
Nett som ikke brukes er en dum ting å bruke penger på. Men i dag er det liten sjanse for at nytt nett blir stående ubrukt. Da er det mer sannsynlig at klimatiltak ikke skjer fordi tilgangen til kraft er for usikker over tid.
På samme måte som nettregimet, er også kraftmarkedsordningen rigget for å holde prisene nede og minimere risikoen for ulønnsomme kraftutbygginger.
Regimene holder kanskje markedet i balanse. Men det er bare inntil ressursknapphet gir kollaps. Og det er dette som er det mest kritikkverdige ved regimene: Markedet skal jo ikke lenger holdes i balanse. Vi må ha større investeringer. Vi må ha et mye større tilbud for å få mye større etterspørsel enn i dag.
Når et marked i likevekt skal endres til et mye større forbruk av fornybar kraft på bekostning av fossil energi, håndterer ikke et isolert marked for elektrisitet dette på egen hånd.
Politikere som vil ta kontroll over samfunnsutviklingen kan ta større initiativ i nettutbyggingen. Et planverktøy tilsvarende nasjonal transportplan for strømnettet, ville gitt en politisk diskusjon om hvilke strekninger – og derfor også hvilke etableringer og tiltak, som skal prioriteres først. En slik nettplan vil også gi større forutsigbarhet for aktører som er avhengig av stort effektuttak for klimatiltak.
Det er mulig å planlegge. For vi vet hvor utslippene er størst og hvor kraftbehovet er størst, sett fra et klimapolitisk perspektiv. Det gjelder både i innretningen av det offentlige virkemiddelapparatet og i byggingen av infrastruktur.
Intet nytt er dårlig nytt
Arendalsuka 2023 begynte der uka slutta i 2022. Dessverre. Men heldigvis.
Dessverre, fordi det ligger som et bakteppe i Norge at lite eller ingenting skjer i omstillingen av landet. Vi snakker langs de samme linjene i år som i fjor: Hva må skje? Hvorfor skjer det ikke? Hvorfor er det sånn, og hvordan får vi det til?
Heldigvis, fordi omstilling av oljelandet Norge ikke er et tema av forbipasserende relevans. Det er dyptgående og krevende, og behøver oppmerksomhet fra norsk offentlighet fra år til år. Og jo mindre som skjer fra et år til det neste, jo større behov er det for oppmerksomhet om de samme problemstillingene.
Interessant nok var Arendalsuka 2023 stedet der næringslivet kom sammen for å fortelle regjeringen at de kan kutte klimagassutslipp dersom regjeringen stiller opp med sosialdemokratisk politikk.
… og ikke kaller det for subsidier.
Så spørs det om en regjering utgått av Arbeiderpartiet og Senterpartiet er villig til det.
Ådne Naper 