Desentralisering av kraftinntekter?

Hvert år flyttes det millioner i kraftinntekter fra distriktene der verdiene skapes, og inn til Oslo, Asker og Bærum. Vestland sitter igjen med mindre av sin egen naturressursskatt enn Oslo, selvom Oslo ikke skaper noen selv. Tre grep kan desentralisere over 300 millioner kroner i kraftinntekter.

Fylkeskommunene drifter den viktigst distriktspolitikken. Staten bør derfor avstå 2,5 prosent av grunnrenteskatten på vannkraft til fylkeskommunene, fylkenes naturressursskatt bør prisjusteres og større andeler av den fylkeskommunale naturressursskatten bør bli igjen der naturinngrepene skjer. Dette kan gi 300 millioner kroner til distriktspolitikk i fylkene. Alternativt kan fylkeskommunens andel av vannkraftinntektene samles i en fast andel på fem prosent av statens grunnrenteskatt.

Fylkeskommunene har i dag ansvar for bl.a. videregående skoler, fylkesveier og regional utvikling. Gode skoletilbud er viktig i distriktene, men det er utfordrende å opprettholde mange gode veier til fagbrev og studiekompetanse. Spesielt der avstandene er store og elevgrunnlaget lite. Fylkesveiene har et stort vedlikeholdsetterslep, og veistandarden blir ofte verre jo lengre opp i fjellene du kommer. Regional utvikling er støtte til næringsutvikling i distriktene, og er viktig for å skape nye næringer og arbeidsplasser utenfor byene. Kort og godt er det mye viktig distriktspolitikk som kan og bør gjøres gjennom fylkeskommunen.

Men det er kostbart, og fylkene trenger inntekter. Produksjon av fornybar energi har gitt inntekter til norske lokalsamfunn og distrikter i hundre år. Denne institusjonen må styrkes. Stortinget vedtok hovedlinjene i dagens kraftskatt i 1997, og vraket da AP-regjeringens forslag om å gi fylkeskommunene en andel av grunnrenteskatten. Mot SV og SPs stemmer, ville flertallet i finanskomiteen ha en ren statlig grunnrenteskatt, og heller gi fylkene en naturressursskatt som fordeles gjennom fylkeskommunenes inntektssystem. Dette har skapt en enorm sentralisering av kraftinntektene, fra fylkene til staten, og fra distriktene til sentrale strøk.

Den fylkeskommunale naturressursskatten utgjorde i 2018 246 millioner kroner. Skattesatsen på 0,2 øre/kwh har stått uendret siden innføringen i 1997. Når satsen har stått stille, har den reelle verdien svunnet for hvert år med økonomisk vekst og høyere kraftpriser. En prisjustering ville økt satsen til 0,31 øre/kwh. Dette ville gitt 135 millioner til distriktspolitikk i fylkene.

Dessuten flytter dagens naturressursskatt enorme summer fra distriktene og inn til Oslo, Asker og Bærum. Det er god og konkret distriktspolitikk å rette opp i dette, og la større andeler bli igjen der verdiene skapes. Dette er også nødvendig for å kunne innføre lokal skatt på vindkraft.

Grunnrenteskatt brakte 6,3 milliarder kroner til staten i 2017. En fylkeskommunal andel på 2,5 prosent ville desentralisert 157 millioner kroner av kraftinntektene. Statens inntekter ville fortsatt være på godt over seks milliarder kroner. Et stort løft for fylkene, og nesten umerkelig for staten.

Med disse tre grepene vil fylkene styrkes med 300 millioner kroner til distriktspolitikk. I tillegg vil fylkene som tar størst belastning av kraftproduksjon, sitte igjen med større andeler av inntektene.

I dag vinner Oslo og Viken stort på fordelingen av naturressursskatten. Taperne finner vi i nord, i vest og i sør. 1/3 av naturressursskatten flyttes på mellom fylkene. Noe må fortsatt fordeles. Spesielt mellom fylker i samme landsdel. Men fordelingen bør i større grad gjenspeile hvor kraftproduksjon legger beslag på natur. Ikke minst blir dette viktig for å få til en rettferdig skatt på vindkraft.

I 2018 ble det generert 0 kroner i naturressursskatt i Oslo. Men etter inntektsutjevningen satt Oslo likevel igjen med 27,5 millioner kroner i inntekter fra den fylkesvise naturressursskatten. Akershus kunne plusse 23 millioner kroner på sitt utgangspunkt på to millioner kroner. 52,6 millioner kroner i naturressursskatt på vannkraft gikk til Oslo og Akershus. Samtidig fikk Hordaland og Sogn og Fjordane, der det produseres desidert mest kraft, bare beholde 33 millioner kroner. Før fylkessammenslåingene avstod Sogn og Fjordane, Telemark og Nordland mellom 15 og 20 millioner kroner hver i året. I sør tapte de to agderfylkene 13,4 millioner kroner, mens fylkene i nord gikk 12,7 millioner kroner i minus. Disse er vekstsvake områder som først avstår natur og areal til kraftproduksjon, og som deretter avstår titalls millioner kroner til folkerike områder som allerede har større inntektsgrunnlag.

Oslo kommune har også inntekter fra 80 vannkraftanlegg gjennom Hafslund E-CO. Kun ett av disse, Hammeren på 4,9 MW, ligger i Oslo. Til sammenligning har kraftverket Aurland 1, i tidligere Sogn og Fjordane fylke, en effekt på 840 MW. Dette kraftverket er 200 ganger så stort som Oslos ene kraftverk, det legger beslag på tilsvarende store naturressurser, og skaper desto større verdier til eieren. Og eieren er Oslo kommune. I tillegg til eierinteressene fikk Oslo altså påplusset like store inntekter fra naturressursskatten i 2018 som all naturressursskatt Sogn og Fjordane fylke skapte det samme året.

Dette gir et bilde på hvordan kraftinntektene sentraliseres. En rødgrønn regjering med SV og SP bør være ambisiøse på en mer rettferdig fordeling. Mer må gå fra staten til fylkene, og fra sentrale strøk til distriktene.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s