Karbonfangst: Fra lavkostnadssamfunn til lavutslippssamfunn.

All tvil til side. Nå blir det karbonfangst og lagring i norsk industri. Klimatiltak er det viktigste for å sikre norsk industri og framtidige arbeidsplasser.

Budsjettavtalen mellom regjeringen og FRP gir klarsignal for Langskip, med investeringer i fangst, lagring og transport av co2 på statsbudsjettet. Endelig. Stortingsmeldingen om Langskip har bred støtte i Stortinget, men finansierer ikke seg selv. De rødgrønne partiene har tidlig gitt garanti for satsing på karbonfangst. FRP skapte derimot usikkerhet i høst. Nå ser det likevel ut til å gå mot varig, forutsigbar satsing på grønn industriutvikling, uavhengig av framtidig skiftende politiske flertall.

I en tid hvor det blir dyrere å slippe ut co2, er det å bidra til at vår industri slipper ut mindre co2 det viktigste vi gjør for å sikre konkurransekraften i industrien. Det er klimatiltak som best sikrer norske arbeidsplasser, og som må til for å skape nye arbeidsplasser.

Der industripolitikken tidligere handlet om kutt i skatter og avgifter, handler den nå om klimatiltak. Vi går fra en debatt om hvordan vi gjør Norge til et lavkostnadssamfunn til hvordan vi gjør Norge til et lavutslippssamfunn.

Det har tatt tjue år fra rensingen av gass fra Sleipnerfeltet, til dagens beslutning om å rense karbon fra sement i Brevik. Det neste store klimatiltaket i norsk industri kan ikke brygge like lenge. Tvert imot. Skal vi sikre at de store konsernene satser på sine anlegg i Norge, må vi vise handlekraft i Norge, og tidlig identifisere de neste store tiltakene som skal følge i ringvirkningene av Langskip.

Teknologi må skapes. Den kan ikke vedtas. Det er ikke politikere som har den største æren for ny teknologi. Det er det forskningsmiljøene som har. Og balansen mellom industri og offentlige myndigheter må fordeles slik at det offentlige bærer den risikoen som industrien må avlastes fra, for at de kan ta de store, grønne løftene i sine virksomheter.

Grenlandsområdet har de største forutsetningene for også de neste klimatiltakene. Her er co2-utslippene meget konsentrerte. Fem virksomheter slipper til sammen ut 2,5 millioner tonn co2e hvert år. Og i erkjennelsen av at dette tallet må bli betraktelig lavere for at virksomhetene skal sikre konkurransekraften i det internasjonale kappløpet, har industrien også kartlagt og identifisert tiltak som vil kutte 85 prosent av alt dette. Om myndighetene gir støtte til disse tiltakene, så sikres norsk industri og norske arbeidsplasser, vi kutter store mengder med klimagassutslipp samtidig som virksomhetene fortsetter å produsere og skaffe eksportinntekter til landet, og vi skaper grunnlaget for en betydelig større industri i Norge som avlaster avhengigheten av norsk olje og gass. Mindre klimagassutslipp, større verdiskaping.

I tillegg har Grenland store aktører og fagmiljøer med en framskutt kompetanse på karbonfangst og grønn industri. Og vi får flere. I høst flyttet SINTEF inn på Forskningsparken på Herøya. På USN i Porsgrunn finner du et karbonfangstanlegg i miniatyr, og noen av landets mest engasjerte og kunnskapsrike studenter og forskere på karbonfangst og fremtidsrettet industri. Fra statsforetaket Gassnova legges det til rette for finansiering av studier og utvikling av karbonfangstprosjekter for industri i hele landet. På Herøya gjør Equinor banebrytende arbeid på kompakte fangstanlegg. Yaras ammoniakkanlegg har allerede fanget co2 og levert kullsyre til mineralvann og bryggerier i mange år. Nå kan satsing på elektrolyseanlegg gi amoniakkproduksjon nesten uten utslipp, noe som også baner vei for produksjon av grønn hydrogen. Dette kan være det neste store klimatiltaket som sikrer norsk industri. Men da behøver vi vilje og evne til å levere rammevilkår som gjør grønn hydrogen lønnsomt.

RHI, Eramet og INEOS er andre store virksomheter som nå kobler seg på arbeidet for store klimatiltak i industrien. En kombinasjon av karbonfangst i små og stor skala, biobrensler og elektrifiseringstiltak kan redusere deres utslipp til nesten null.

Og til slutt kommer vi selvsagt ikke utenom Norcem og HeidelbergCement. Med realisering av CCS og karbonfangstlanlegget i Brevik, så vil Norcem bli vertskap og gjenstand for den første daglige anvendelsen av banebrytende industriteknologi.

Dette vertskapet medfører et ansvar på oss rundt. Og i fylkeskommunen står vi klar til å samle et bredt lag med aktører som har interesser i grønn industri. Sammen skal vi gjøre grønn industri og klimatiltak til et hovedpremiss for utviklingen av regionen videre. En vesentlig faktor for dette, er tilgang til kraft. Klarer vi å øke forståelsen av kraft som en like vesentlig infrastruktur som vei og jernbane?

Der Mongstadprosjektet i sin tid dreide seg om Statoil alene, baserer dagens Langskip-prosjekt seg på viljen hos flere aktører i industrien, som alle tar stor risiko for å realisere karbonfangst. Denne modellen må vi klare å videreføre. Det er ingen som sitter på eierskapet til morgendagens løsninger alene. Men alle sitter med et ansvar for å realisere dem.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s