I «Når vinden snur» har jeg samlet 2500 spørsmål, interpellasjoner og representantforslag fra Stortinget om kraftrelaterte saker, fra 1988 til 2024. En gjennomgang av denne aktiviteten viser hvordan partiene har posisjonert seg i kraftpolitikken over tid, hvem som legger premissene for kraftdebattene og hvilke premisser som blir lagt, og ikke minst om det er vesentlige endringer i hvordan Stortinget tilnærmer seg kraftpolitikken i lys av Paris-avtalen og forsterkede klimamål.
Del 1 av Når vinden snur er en rapport som presenterer overordnet data. Den kan lastes ned gratis. Målet med Når vinden snur er å bidra til diskusjon, argumentasjon og skolering om kraftpolitikk, noe det er særlig behov for i et valgår som 2025.
Det har vært et tydelig skifte i holdninger etter 2016, men særlig etter 2018. Stortinget er blitt mer engasjert, men også mer negativt til både fornybar kraft og klimatiltak.
Motstanden mot vindkraft, elektrifisering og kraftutveksling vokste alle fram etter Paris-avtalen trådte i kraft, og er framført av partier som samtidig har hatt strenge krav til norske klimamål. Motstanden lå også som et bakteppe for Stortingets respons på de høye strømprisene i 2021, og ble forsterket i 2022. Det har dermed vært knyttet større prestisje i motstanden mot vindkraft, elektrifisering og kraftutveksling, enn i kravet om å nå klimamålene. Men det er også verdt å merke seg at det var et større engasjement imot vindkraft enn det var bekymring for kraftsituasjonen etter 2021, samtidig som både strømprisene og bekymringen for disse kostnadene økte.
I sum er fornybar kraft og klimatiltak på vikende front i Stortinget. Faktisk er det grunnlag for å si at stortingspolitikerne helt siden 2018 har prioritert å gjøre fornybar kraft og klimatiltak upopulært i befolkningen. Når våre lovgivende folkevalgte kappes om å appellere til motstandere av klimamålene, blir det vanskelig å oppfylle dem innen 2030.
Ådne Naper 