«Mer av alt – raskere»

Energikommisjonen er klokkeklare:
Mer av alt- raskere.

Når Energikommisjonen legger fram sin beskrivelse av kraftbehovet i Norge, tar de utgangspunkt i at vi skal nå klimamålene våre. Det vil si at vi skal kutte utslipp av klimagasser, og på sikt erstatte olje- og gassproduksjon med fossilfri industri som hovedinntektskilde.

Derfor er de også klokkeklare om konsekvensene dersom vi i Norge ikke produserer mer kraft:

Enten legger vi bort klimamålene og fortsetter å pøse ut klimagasser, eller så må vi godta en vedvarende anstrengt kraftsituasjon, med skyhøye strømpriser og stort behov for å importere kraft fra utlandet.

Kommisjonen har helt rett når de sier at vi trenger «mer av alt- raskere»: Energieffektivisering, solkraft, vindkraft, vannkraft og havvind. For de siste årene er det knapt gitt konsesjoner til noe ny strøm, til tross for at eksisterende industri roper etter forsikringer fra myndighetene om at deres nødvendige klimatiltak skal la seg gjennomføre.

Klimatiltak i industrien på fastlandet er til syvende og sist kraftkrevende. Og uten klimatiltak går industrien en usikker skjebne i møte. Det blir rett og slett for kostbart å være den siste rampungen i skolegården som tviholder på å dampe co2 ut av pipa.

Energikommisjonens rapport er rik på forslag til tiltak. Ikke minst går flertallet inn for å sette et mål om 40 twh ny produksjon innen 2030, sammen med et mål om 20 twh gjennom energieffektivisering. Dette vil gi 60 twh fornybar kraft til omstilling av oljelandet Norge. 60 twh på syv år. Det er offensivt, men helt nødvendig.

Men det vil ikke strekke til uten raskere nettutbygging. Dagens nettpolitikk kan hindre ny kraft, hindre nye viktige tiltak, og også skjule tilgjengelig kraft.
Kommisjonen anbefaler at det vurderes om nettselskapene kan ta noe mer risiko ved å redusere kravene til reserve, slik at de kan tildele mer effekt til kundene uten å bygge nye anlegg. Dette kan bety at istedenfor å holde av 100 % av en gitt mengde effekt i reserve i tilfelle brudd på linjer, så kan vi ta én eller to prosent av disse reservene å fordele til nye kunder. Fortsatt 98 % forsikring, samtidig som to prosent til fordeling kan utgjøre en del hundre megawatt.

For at vi skal kunne bygge ut nok kraft raskt nok, må vi ta i bruk teknologi som solkraft og vindkraft. Derfor må vi ha et nettsystem som drar nytte av større mengder uregulerbar kraft fra desentralisert produksjon. Altså, å gå fra et nettsystem som bare fører kraft i én retning, fra ett stort vannkraftverk til én trafomaskin, og videre til å utvikle et nettsystem som også i større grad fører kraft fram og tilbake mellom solcelleanlegg og næringsbygg, vindturbiner og hus, om hverandre, alt ettersom behovet for å spare på vann eller tappe av vannmagasinene varierer med været.

Nettutbygging i dag tar lang tid, selv om vi vet at behovet for nettilgang er stort og økende i takt med elektrifiseringen av samfunnet. Nettselskapene er forpliktet til å levere på nett etter behov, men leverer ikke nett før behovet er etablert. Fabrikken må nesten være bygget ferdig først. Dette gir en lang saksbehandlingstid av nødvendige klimatiltak, og øker også terskel og fallhøyde for nye initiativ. Kommisjonen foreslår at utbyggingen av nettet heller skal ligge i forkant av forbruksplanene.

Dette er et klokt grep. Vi vet at behovet for tilgang til fornybar kraft vil bli større og større, etter hvert som vi kutter klimagasser og erstatter oljeinntekter med fossilfri fastlandsindustri. De store klimatiltakene og grønne næringene tar stor økonomisk risiko om de går løs på kraftkrevende prosjekter uten å vite om de får innvilget tilgang til nettet. Denne knuten må løses opp, og Energikommisjonen anbefaler å bygge ut nettkapasitet først som sist.

Mer kraft og mer nett, mindre oljeavhengighet og mindre klimagassutslipp. Slik bygger vi landet. Men da trenger vi mer av alt – raskere.