Fra gass til strøm – om vi vil

Yara ønsker å gå fra gass til strøm ammoniakkanlegget i Porsgrunn. Dette vil gjøre det største utslippspunktet i norsk fastlandsindustri til et nullutslippspunkt. Er det vilje til å levere strøm?

På Herøya i Porsgrunn står et av de viktigste anleggene i all norsk fastlandsindustri.  Ammoniakkfabrikken til Yara bidrar i produksjon av gjødsel, gasser og kjemikalier til matproduksjon og industri over hele verden. Millioner av mennesker avhenger av produksjonen.

Vi har valget mellom om produksjonen fortsatt skal skje i Norge, med norske arbeidsplasser, eksportinntekter og miljøkrav, eller produseres andre steder i verden.

Ammoniakk-anlegget slipper ut nesten en million tonn co2e hvert år.

Dermed er dette Norges største utslippspunkt. Iallfall regnet uten olje- og gassanleggene på Mongstad og Kårstø. Og dermed er det også Norges største klimatiltak. Hånd i hånd med karbonfangst på Norcem i Brevik. Iallfall om det er vilje til å bygge en utslippsfri industri i Norge.

Ammoniakk og hydrogen kan produseres «grått», fra naturgass med store klimagassutslipp. Det kan produseres «blått», fra gass med karbonrensing. Eller det kan produseres «grønt», helt fullstendig utslippsfritt fra vannelektrolyse. Slik Yara nå ønsker å gjøre i Porsgrunn.

Du trenger bare vann og strøm. Men i Norge har vi vel noe liggende?

Om ammoniakkfabrikken i Porsgrunn legger om til å produsere hydrogen fra vannelektrolyse, skåner vi altså atmosfæren med én million tonn co2e hvert år. Istedefor å skille hydrogen fra fossile gasser og slippe restene ut i lufta, koker du opp vann og skiller vanndampen i to: H i en ende og O2 i den andre. Og ved å legge om til denne elektriske prosessen, kutter vi ut nesten én million tonn co2e i året. Det er to prosent av alle utslipp i Norge. Fra bare ett anlegg.

Og ikke minst skaper vi utgangspunktet for en større utslippsfri industri i Norge. For både ammoniakk og hydrogen kan brukes til mye forskjellig, både i videre industriprosesser og til drivstoff.

Men det avhenger av elektrisk kraft. Der økonomien i dag fyres opp på olje og gass, kan vi bygge en ny norsk økonomi på elektrisk kraft og biogass. Og med dét tappe jorda for langt mindre ressurser og energi enn vi gjør i dag. De største utslippspunktene i landet kan bli nullpunkter. Slettes fra utslippskartet. Og fortsatt produsere varer verden er avhengig av.

Elektrisk kraft må derfor være mer tilgjengelig og forutsigbar i bruken, og lønne seg å velge framfor produkter fra olje og gass. Om vi skulle sette en stopper for produksjon av ny norsk fornybar energi, så sier vi i realiteten at industrien skal overby hverandre i kampen om den strømmen som er tilgjengelig, og da blir den kraften vi har igjen så dyr at det knapt lønner seg å konkurrere om den. Derfor er det viktig at vi fortsetter å finne gode løsninger for produksjon av fornybar energi. Vi må produsere strøm i takt med den økte bruken av strøm. For når vi snakker om omstilling i industrien, så er det faktisk et mål at kraftforbruket øker, slik at klimagassutslippene går ned.

Energibruken øker ikke, selv om strømforbruket øker. Energiforbruket går ned.

«De som hevder at vi har nok elektrisk kraft for evig tid i Norge, tar derfor helt feil. De er enten fornøyd med dagens oljeavhengighet, eller helt uten vilje til å utvikle norsk industri som levevei i en tid etter olja«.

De som hevder at vi har nok elektrisk kraft for evig tid i Norge, tar derfor helt feil. De er enten fornøyd med dagens oljeavhengighet, eller helt uten vilje til å utvikle norsk industri som levevei i en tid etter olja. De har uansett et stort forklaringsproblem. Og det forklaringsproblemet er Norges økende handelsunderskudd uten inntektene fra olje og gass. Det er et forklaringsproblem i form av svunnen velferd, mindre å fordele rettferdig og til å bekjempe fattigdom, i en tid etter oljeinntekter der kun nedarvete private formuer står igjen som velstanden i landet.

Den dagen prisen på karbonutslipp blir høy nok til at vi kan overleve klimakrisa, så er det kun den industrien vi har klart å gjøre utslippsfri, som vil overleve klimaomstillingen. Det vi så enkelt kaller «omstilling» er i virkeligheten lange prosesser og kostbare investeringer for hver enkelt virksomhet. Karbonfangst som er utviklet i Norge siden 1996 og skal settes i live på Norcem i Brevik i 2024, viser dette.

Yara melder at et pilotanlegg kan være klar innen 2024, og et fullskala anlegg for vannelektrolyse kan være klar tidligst 2026. Men det avhenger også av offentlig støtte. Vi kan altså ikke bruke like mye tid på å finne ut av vannelektrolyse i Norge, som vi brukte på å finne ut av karbonfangst. Bruker vi for lang tid, vil de store industrikonsernene oppfatte at norske myndigheter nøler. Dette skaper usikkerhet om industrien ønskes videre i landet. I mellomtiden investerer industrien i andre anlegg i konsernene sine. Anlegg som ligger i land med tydeligere støtte hos myndighetene. Dette vil gjøre at norske virksomheter blir hengende etter i den internasjonale konkurransen. For når det i markedet blir dyrere å slippe ut co2, så er det viktigste vi gjør for å sikre norsk konkurransekraft å sørge for at virksomhetene hos oss slipper ut minst co2. De landene som er tydeligst i sin støtte til klimatiltak i industrien, vil være mest attraktiv for industrien.

For når det i markedet blir dyrere å slippe ut co2, så er å sørge for at industrien hos oss slipper ut minst co2, det viktigste vi gjør for å sikre norsk konkurransekraft og norske inntekter.

Derfor må vi raskt enes om målet, og begynne på tiltakene. Du kan ikke vente i femti år med å løse problemer som oppstår om femti år. De må du begynne å løse i dag. I morgen kan det være for sent.