Du har kanskje sett kumlokkene, eller de imponerende gamle jernovnene fra Ulefoss? Ulefos Jernværk ligger langs Eidselva i Nome kommune, og har vært operativ siden 1600-tallet. Dette gjør bedriften til Norges – og kanskje Europas eldste, virksomme industribedrift.
I dag leverer Ulefos Jernværk cirka 7.500 tonn jernvarer til det norske markedet hvert år. Dette gir et utslipp på 82,500 kilo CO2, mens tilsvarende mengde importert fra Kina gir utslipp på 12,120,000 kilo CO2.
Til tross for at kampen for klimaet er akutt, så taper bedriften markedsandeler til fossile konkurrenter. Bedriften varsler nedbemanning. De opplever at det i norske, offentlige byggeprosjekter gis blaffen i miljøkrav, og at jernvarer fra fossile konkurrenter vinner fram i det norske markedet.
Vi trenger grønn industri som Ulefos Jernværk. Det er derfor ikke av historisk nostalgi eller lokalpatriotisme at varslingen om nedbemanning på landets eldste industribedrift er trist nytt. Det er av hensyn til framtida. Fordi det er et trist vitnesbyrd over vilkårene grønn industri må konkurrere på i Norge i dag.
I rapporten «Raskere energiomstilling: 1,5 C – Hvordan Norge kan gjør sin del av jobben», peker Energi Norge på hvordan energibruken i jernholdig metallindustri har gått kraftig ned de siste tre tiårene, der dagens energibruk er nesten halvert siden 1990. Dette har tidvis skyldtes en redusert etterspørsel, men også energieffektivisering av ulike prosesser. Siden finanskrisen i 2008/2009 har etterspørselen tatt seg opp, og anslås å øke fram mot 2040. Det betyr at effekten av utslippskuttene forutsetter at de bedriftene med lavest utslipp fortsatt er konkurransedyktige. Det er et klimatiltak i seg selv å holde jernverket i live.
Utslippene fra Ulefos Jernværk ble i 2013 anslått til 138 kilo CO2/tonn jern, som kun er ti prosent av hva vi tradisjonelt må regne for produksjon av jern. En av hovedårsakene er tilgangen til egen vannkraft, som gjør at utslipp fra elektrisitetsforbruket er lik null.
Fastlandsindustrien har kuttet utslipp med 39 prosent fra 1990 til 2018. Dette er gode utslippstall, men den reelle klimaeffekten av dette beror seg på hvor store markedsandeler den virksomme industrien konkurrerer seg til etter utslippskutt. Om utslippsreduksjonen bare kommer av at det produseres mindre og industri avvikles samtidig som etterspørselen etter varene øker, så flyttes bare utslippene til andre steder i verden framfor å ha en reell klimaeffekt.
Innkjøpsstrategier og offentlige anskaffelser er derfor helt vesentlig innsats fra offentlige myndigheter for å fremme grønn industri og lavere klimagassutslipp. Og Ulefos Jernværk står som et historisk eksempel på grønn industri som konkurrerer på vannkraft mot fossil brensel. Jo flere markedsandeler en bedrift som Ulefos Jernværk vinner over fossile konkurrenter, jo bedre for klimaet.
Norge skal kutte utslipp med minimum 40 prosent innen 2030. Hvordan legger vi til rette for at den grønneste industrien vinner fram, og hvordan kan vi sikre at lave klimagassutslipp er et konkurransefortrinn for grønn industri?
Hva gjør regjeringen for å sikre at klimahensyn vektlegges ved offentlige innkjøp, og vil næringsministeren vurdere tiltak for å sikre konkurranseevnen til lokale, klimavennlige jernvarer i markedet for offentlige innkjøp?
Ådne Naper 
Regjeringen gjør vel en god del men kan gjøre enda mer, mye mer. Det kan f.eks settes krav om bruk av karbonnøytral sement og stål til offentlige bygg og anlegg. Når det gjelder Kina som utkonkurerer norsk og europeisk industri ved å neglesjere miljøkrav, faglige rettigheter mm. så har Norge lite og stille opp med alene. Det hadde vært fint om SV hadde fått et ligg mer pragmatisk syn på EU. Med alle dens mangler finnes det alikelvel ikke noe bedre alternativ i kampen for miljø, demokrati, individuelle og falgige rettigheter i vår verdensdel.
Lykke til Ådne Naper