Pianisten er et sykdomstegn

 

«Ikke skyt pianisten!» advarer adm.direktør i NHO Service, Anne Cecilie Kaltenborn i Klassekampen 11.august.

Kaltenborn mener bemanningsbransjen ikke er en av årsakene til at det er blitt mer bruk av midlertidig arbeidskraft i bygg- og anleggsbransjen de siste årene. Hun erkjenner altså at bruken av innleid arbeidskraft øker. Og siden hun ser behov for å forsvare medlemsbedriftene må en anta at det er noe å forsvare dem fra. Altså at økt bruk av innleid arbeidskraft er et problem, også i NHO Services øyne.

Bemanningsbransjen oppstod ikke av seg selv, og er kanskje mer et symptom enn en årsak. Men symptomet driver fram sykdommen. Bedrifter jeg besøker i forbindelse med fagopplæring, beskriver hvordan bemanningsbyråene ligger på telefonen hver morgen, og selger inn arbeidskraft daglig. Det er fristende og det er lettvint å slå til på tilbudene. Men det går utover langsiktig rekruttering og insentiver for å ta inn lærlinger. Toppene i etterspørselen tas uten at bedriftene pådrar seg risikoen for å stå ansvarlig for flere ansatte i dårligere tider. Og når disse interessene får legge premissene for arbeidslivet, så beveger vi oss mot et løsarbeidersamfunn.

Har vi et løsarbeidersamfunn? Spørsmålet bør heller være om vi ønsker oss et løsarbeidersamfunn, og om vi vil bidra til – eller motvirke en utvikling som tar oss i den retningen. I dette perspektivet forstår jeg ikke NHO Services agenda. Innledningsvis erkjenner Kaltenborn at bruken av midlertidig ansettelser øker, før hun avskriver tilstanden som udramatisk og markedsandelen til bemanningsbyråene som forsvinnende liten. Så hvorfor bry seg med å forsvare pianisten i utgangspunktet? Er det behov for å renvaske bemanningsbransjen om situasjonen er udramatisk? Anerkjenner egentlig NHO Service fragmentert arbeidstilhørighet som et problem, eller er NHO Service utelukkende bekymret for markedsandelene til medlemsbedriftene?

Skal vi ta tak i ulovlig innleie og midlertidig arbeidsløshet, må vi klare å løfte blikket utover NHO Services medlemsbedrifter. Bemanningsbransjen stopper ikke der. Som Kaltenborn skriver, så er det meste av utenlandsk arbeidskraft ansatt i underleverandører. Bruken av innleid arbeidskraft gjennom flere ledd med underentreprenører er jo nettopp det som driver fram sosial dumping. Det er jo dette som er problemet. Det er ikke sånn at de fleste bemanningsbyråene er synlig tilgjengelig aller fremst i entreprisekjedene. Tvert i mot.

Jeg er uenig i påstanden om at bemanningsbransjen skaffer arbeid til 100 000 personer. For det er ikke i bemanningsbransjen verdiskapingen skjer. Bemanningsbransjen skaffer ikke arbeid, men formidler oppdrag. Og denne arbeidsformidlingen skulle vært gjort ikke-kommersielt. Da ville både verdiskapingen og risikoen blitt fordelt mellom arbeidskraft og bedrift, framfor at verdiene legges igjen i bemanningsbyråene mens risikoen skyves ned til hver enkelt arbeidstaker.

63 prosent av de ansatte i bemanningsbransjen er under 35 år. Mange under 35 år har aldri hatt annen arbeidstilhørighet enn midlertidige ansettelser gjennom bemanningsbyråer. Jeg er redd dette tyngdepunktet vil flytte seg ett år oppover for hvert eneste år, om vi ikke får bukt med selve problemet. Og problemet er at det er enklere å holde folk midlertidig arbeidsløse enn permanent ansatt.

SV sommerfestival
Foto: Jo Straube

Ådne Naper

Fylkesleder og stortingskandidat

Telemark SV

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s