Hva vil det si å være i sentrum?

Hva kjennetegner sentrumspolitikk i sin pureste form?

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) tar i Klassekampen 27.9 til orde for regjeringssamarbeid mellom KrF og AP. Men utelukker samarbeid med fløypartier.

I NRK Telemarksendinga samme dag understreker han, for ordens skyld, at han er en sentrumspolitiker. Og som sentrumspolitiker har han ikke ”berøringsangst hverken til høyre eller til venstre”. For å korrigere egne utsagn i Klassekampen, er han rask til å supplere med at han likefullt mener KrF bør samarbeide med Høyre som med AP. Med dét rygger han før han kommer ut av garasjen. Sånt blir det ikke noen biltur ut av. Hvor går veien?

Det eneste Bekkevold slår fast er at KrF ikke bør samarbeide med fløypartiene FrP og SV. Forklaringen Bekkevold gir til NRK, er at ”fløypartier vil trekke KrF ut fra sentrum, og KrF er et sentrumsparti.” Men han sier ikke noe om hvilke konkrete følger dét ville hatt for politikken, eller hvordan dette vil svekke KrF. Hvordan vil en trekning mot høyre flanke påvirke de politiske kompromissene? Eller tilsvarende til venstre? Men ikke minst, hva kjennetegner ”sentrumspolitikk” i sin pureste form?

Uten å utdype dette, gjør Bekkevold ”sentrum” til et hult, politisk begrep.

Flere av oss på fløyene blir nok oppriktig nysgjerrig. Hva betyr det for Bækkevold å være en sentrumspolitiker? Hva betyr det for Bekkevold at KrF er et sentrumsparti? Hva medfører det av substans? Ut fra Bekkevolds utsagn i Klassekampen og NRK virker det egentlig som det betyr å pakke seg inn i nok forbehold til ikke å bli konfrontert med noe man ikke kan sno seg unna.

Begrepet ”sentrum” står da igjen uten substans. For i en debatt om landets retning som Bekkevold selv setter i gang, tar han ikke ét babyskritt til venstre uten å slå ut i spagat med et tilsvarende skritt til høyre. Det hele blir fullstendig intetsigende. Er sentrumspolitikk bare å føye seg til det mest sannsynlig flertallet ved neste korsvei? Er sentrumspolitikk å være medgangssupportere?

Hva svarer fløyene? 

FRPere får svare for seg selv. Men jeg mener SV ikke trenger gjøre seg lekre for å tekkes KrF. Eller rettere sagt, SV bør ikke gjøre seg ufarlige i frykt for å støte bort sentrumspartier som KrF. Det er det nok av andre partier som opptar seg med. Jo flere partier som løper etter konsensuslinja i sentrum, jo mindre interessant blir politikken, jo mindre hjerte blir det i debattene, og færre velgere vil kunne oppfatte forskjellene mellom partiene. Kun statsministeremnene vil stå fram av tåka. Den største, mest ufarlige tåkefyrsten vinner. Småpartiene blir overflødige og uinteressante.

For hvem vil vel bruke tida si på å skjelne mellom nyanser i en stor, grå tåkesky? Eller ”sentrum”? 

 

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s