Hva skjer nå, Europa?

Så var Brexit et faktum. Hele valgkampen har vært en trist affære. Det er godt den er over.

Men hva nå, Europa?

Hver mann, sin kamp

Torsdagens folkeavstemning markerer foreløpig slutten på en årelang kampanje igangsatt av det nasjonalistiske partiet UKIP. Deres agenda har vært å melde britene ut av EU, utelukkende av innvandringsmotstand. Nå er det flere aktører innen “leave” som har en langt mer hederlig agenda, og hvor motivet for utmelding ligger tett opp til argumenter jeg selv lener meg til som nei-mann i Norge. Etter folkeavstemning heier jeg nå på dem. Og jeg håper de får rett.

Som EU-motstander er jeg opptatt av argumenter for og mot norsk medlemsskap, i erkjennelsen av at alle land har ulike forutsetninger for sin beste tilknytning til Europa. Jeg mener Norge står seg best uten medlemsskap. Men jeg tror også at mange østlige og sørlige land står seg best innenfor unionen. Det viktigste for meg har uansett vært å ikke gjøre Brexit til “min EU-motstand”. Og her synes jeg mange meningsbærere i Norge har feilet. I sin egen kamp mot EØS og i nostalgiske tilbakeblikk til seieren i 1994, er det mange som har gjort EUs fiender til sine venner. Det har vært trist å se på.

Folkestyre er bra. Men vi må kunne diskutere følgene av folkestyre på en nyansert måte.

Folk som drømmer om å danse på EUs grav uten bekymring for følgene av disintegrasjon, og som feirer Brexit ut i fra et håp om at dette er slutten for EU, bør heller finne frem Dungeons & Dragons eller Warhammer, og spille ut sine personlige slag mot ondskapen i egen stue.

De har all grunn til å være stolte av det de fikk til i 1994. Vi er mange takknemlige som har kommet etter. Men ikke gjør minnene om den kampen til et romantisk heltedikt som trenger nye vers for å holdes i live, når det strengt tatt var – og er – snakk om en politisk avveining og ikke en kategorisk kamp mellom det gode og det onde.

Jeg leser at mange pro-Brexit hoverer over at “Remain” v/Cameron ikke “klarte å nå frem med skremselen”. Men gjør det godt å vite at rasistene og nasjonalistene klarte å nå frem med sin?

Det kan godt hende dette blir bra. For både britene, for Europa og i det hele tatt. Men når innvandringsfiendtlig retorikk så til de grader preger valgkampen, er det vanskelig å poppe champagnen i honnør til seierherrene.

Hva skjer, UK?

I Skottland ga samtlige valgkretser flertall for å bli i unionen. Og det er allerede varslet ny folkeavstemning om skotsk uavhengighet, slik at de kan forbli i EU. I Nord-Irland ser vi tendenser til det samme. Sterke krefter i de to landene vil gjøre alt for å bli i EU og for ikke å bli overlatt til engelskmennene alene.

Det kommer av EUs regionale utviklingsmidler. Det kommer av en sterk sentralisme i England. Det kommer av at befolkningen i periferien foretrekker Brussel over London. Det sier kanskje litt om London? Det sier kanskje litt om at Brussel – om enn en totempæl for økonomisk liberalisme, sentralisering og overstyring vi har bedre alternativer til i Norge – ikke er den verste sentralisten og forskjellsbehandleren av alle europeiske hovedsteder?

Kanskje ikke avstand mellom folk og elite best lar seg måle i kilometre?

Hva skjer, Europa?

EU må endre seg for å unngå kollaps. Det må mer hjerte inn i den konvensjonelle politikken om populismen skal avta. Motstanden mot mer suverenitetsavståelse og tettere integrasjon er stor nok til at toppene bør skjønne at risikoen i å videreføre eliteprosjektet er for stor. Men vil vennlig reformisme kunne vinne frem i et tilspisset ordskifte?

Nå kan konfliktnivået på kontinentet øke. Storbritannia har vært en bremsekloss i den europeiske integrasjonsprosessen. Enten kan sentraleuropeiske føderalister nå kjøre på i retning United States of Europe uten å måtte bremse for britene, eller så kan motstanderne av dette få vann på mølla av Brexit. I så fall risikerer vi en tilspisset konflikt mellom nasjonalisme og føderalisme i land etter land. Gode intensjoner kan i verste fall drukne.

Til neste år er det presidentvalg i Frankrike. Marine Le Pen og Front National har, som Nigel Farage og UKIP i England, vokst seg på EU-motstand, innvandringsfiendtlighet og neo-nasjonalisme. Hun ser sin mulighet. Hun ser hvor stort folkelig appell det er å gå til valg på økt suverenitet. Hun ser sitt presidentembete springe ut av misnøyen i befolkningen.

Og misnøyen er der. I Frankrike, i Nederland, i Italia, i Danmark, i Ungarn. Og det er høyrepopulister med statslederambisjoner i alle land.

Hva skjer, i det hele tatt lzm?

Det kan godt hende Brexit blir bra. Jeg heier på de progressive kreftene som har støttet en utmeldelse. Det kan godt hende dette var nødvendig for at en britisk venstreside en dag kan gjøre en virkelig forskjell til det beste for befolkningen. Det kan godt hende dette måtte til for at EU-toppene innser behovet for reform og for å trekke unionen i en annen, mindre topptung retning. Forhåpentligvis skjønner de snart at den økonomiske politikken som kutter i velferd, øker forskjeller og underminerer arbeidskraft er direkte helsefarlig for Europa.

Får ikke politikken i EU et større hjerte, vil populismen fortsette å vokse.

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s