Kampen om Catalonia

Et katalansk flagg. Et tårn av mur. Blå himmel og fint vær, osv.

Det spanske valget er blitt et slag om Catalonias framtid. Synet på katalansk uavhengighet skiller partiene på venstresiden. På høyresiden hevder statsminister Mariano Rajoy at en folkeavstemning er grunnlovsstridig. Ingen av blokkene går uansett mot rent flertall. Nå kan katalanske uavhengighetspartier havne på vippen. Dét kan gjøre forhandlingene etter valget særs spennende. 

Vil kampen om Catalonia vise seg viktigere enn kampen mellom høyre og venstre? Om kampen for omfordeling og mot korrupsjon?

“Referéndum”

Bevegelsen for katalansk uavhengighet har vokst over flere år, og nådde en foreløpig milepæl i 2014. Da holdt Catalonia en rådgivende folkeavstemning hvor omlag 90% av velgerne stemte for at Catalonia skal bli en stat, og at denne staten bør være uavhengig. Valget ga et signal om folkeviljen, men oppnådde kun rådgivende status da det spanske parlamentet avviste en bindende folkeavstemning med hjemmel i grunnloven.

Krav om uavhengighet er tverrpolitisk i Catalonia, bragt fram av de to regionale partiene CDC (et sosialliberalt sentrumsparti) og ERC (det republikanske venstrepartiet). Venstreradikale Podemos har siden ført kravet om folkeavstemning inn i rikspolitikken, og spørsmålet preger nå årets valgkamp. Podemos står alene blant de store partiene om å ønske dette. PSOE ønsker det ikke. Ciudadanos ble stiftet i Catalonia, som sterk motstander av katalansk nasjonalisme. PP mener folkeavstemning er grunnlovsstridig og frykter konsekvenser og ringvirkninger utover de andre regionene i landet, men har i innspurten av valgkampen åpnet for reformer som i større grad verdsetter Catalonias unike status.

Podemos balanserer – og vakler


Pablo Iglesias gir uklare signaler. Her synger han julen inn, til blandet mottagelse i dommerpanelet i bakgrunnen
 

Idealistene i Podemos har møtt virkeligheten. Frem til nå har de stått beinhardt på løftet om folkeavstemning. Men i innspurten av valgkampen er partiet presset; det ser ut til at katalansk uavhengighet både har gjort Podemos populære – men samtidig kan holde partiet utenfor innflytelse. Og partileder Pablo Iglesias har den siste tiden forsøkt å “selge det progressive inn med det pragmatiske”. Fra å garantere for folkeavstemning, antydes det nå at et slikt ultimatum ikke kan få hindre en regjeringsavtale med PSOE. Slike tanker er ikke forankret i det voldsomme konglomeratet av en grasrot partiet er vokst ut fra, og det er oppstått spenning og misnøye mellom en pragmatisk fløy i partiets ledelse og andre kompromissløse samarbeidspartnere. Og deretter har Iglesias igjen uttalt seg like krystallklart om folkeavstemning som før valgkampen begynte. Annenhver dag har det kommet et nytt budskap.

I den store partilederdebatten i starten av valgkampen, hevdet Iglesias at deres løsning på spørsmålet om uavhengighet skulle ligge trygt innenfor rammene av grunnloven. Dette vil i så fall medføre en langvarig prosess, noe toppene i partiet forsøker å gjøre resten av den utålmodige protestbevegelsen klar over. “Vi må i regjering for å i det hele tatt skape en arena hvor folkeavstemning kan utredes. Dette er ikke gjort på dager eller uker. Det vil uansett ta tid og kreve en omstendig prosess” skal kilder i Comú Podem (den katalanske fløyen i Podemos, som igjen er et samarbeid av en rekke alternative protestpartier) ha sagt til avisa LaVanguardia tidligere denne uka.

PSOEs statsministerkandidat Pedro Sánchez er kommet på offensiven som følge av dette, og benytter situasjonen så godt det lar seg gjøre: “I motsetning til Podemos som forsvarer selvråderett, forsvarer vi retten til å leve sammen, og i mangfold”. Partiet nekter å gå i forhandlinger med Podemos, så lenge de har en statsministerkandidat hvis agenda er å “fragmentere spansk suverenitet”. Sánchez tegner en kontrast mellom seg selv og Iglesias som statsministeremne: “Jeg er en politiker uten noe å skjule, det er andre som ikke spiller med åpne kort. Pablo Iglesias vil ha folkeavstemning én dag, noe annet den neste, og nå folkeavstemning igjen”. 

Partido Popular responderer

Statsminister Rajoy er ute med spennende pragmatisme

Sittende statsminister, Mariano Rajoy fra høyrekonservative Partido Popular (PP), håndterer denne saken som han håndterer alle andre saker; ved å hevde status quo er den beste veien inn i framtida. Hans utenriksminister gikk derimot mer drastisk til verks, da han i helga sammenlignet Iglesias og uavhengighetsbevegelsen med Hitler under Weimarrepublikken.
Rajoys fremste innvending er at en folkeavstemning vil være grunnlovstridig og ulovlig. Han vil ikke rokke ved de økonomiske sonene Spania er delt inn i , og frykter at innrømmelser i retning Catalonia vil gi vann på mølla for tilsvarende bevegelser i bl.a. Baskerland.
Konklusjonen er likevel ganske pragmatisk. Rajoy ser for seg reformer som imøtekommer folkebevegelsen, men på en måte som er forenelig med resten av Spania. Et statsfaderlig – men akk så konturløst svar.

Gridlock – Spania i baklås

Det har vært liten bevegelse på meningsmålingene. Og spansk lov forbyr flere meningsmålinger før valget (unntaket er i form av et protesttiltak gjennomført av avisa El Periodicos fløy i Andorra). 

Situasjonen er nå den, at hverken venstresida ved Podemos (24,5%) og PSOE (21%), eller høyresida ved Partido Popular (29%) og Ciudadanos (15%) ser ut til å få flertall. Ciudadanos oppfordrer nå til en storkoalisjon mellom dem selv, PSOE og PP. Rajoy (PP) har åpnet for en storkoalisjon med PSOE, “og gjerne C´s, men det er ikke nødvendig” (matematisk har han helt rett). Om PSOE går med på dette, frykter de ytterligere velgerflukt til Podemos. Podemos vil ha en avtale med PSOE, men PSOE vil altså ikke støtte Iglesias som statsminister så lenge han står ved en folkeavstemning i Catalonia.

Separatister på vippen

Ingen blokker får flertall, og venstresiden er splittet. Det er derfor ironisk at de katalanske uavhengighetspartiene CDC og ERC kan vippe flertallet i parlamentet. I de tre siste målingene ligger ERC – det venstreorienterte av de to – an til å kunne sikre flertall for Podemos og PSOE, og sammen med sentrumspartiet CDC utgjør de en ikke ubetydelig maktfaktor gitt de estimerte mandatfordelingene.

Spørsmålet er om deres agenda forener Podemos og PSOE på venstresiden, eller tvert i mot tvinger frem andre blokkoverskridende konstellasjoner i frykt for disintegrasjon. 

I så fall vil Kampen om Catalonia vise seg å være viktigere enn kampen mellom høyresiden og venstresiden.


Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s