Hoder vil rulle etter valget i Spania

Valgkampen i Spania er inne i sin siste uke. Meningsmålingene viser nærmest dødt løp mellom blokkene. Men blokkenes indre dynamikk er ufortusigbare i Spania. Og de to gamle elitepartiene PSOE (sosialdemokratene) og Partido Popular (de høyre-konservative) opplever et sterkt press på hver sin kant. Det er ingen åpenbare svar på det snart et år lange spørsmålet om hvem som får på plass et styringsdyktig flertall i Spania.

Meningsmålingene

Valgkampen domineres av de fire “principale candidates”: Sittende statsminister Mariano Rajoy (PP), venstreradikale Pablo Iglesias (Podemos), Pedro Sánchez (PSOE) og Albert Rivera (C´s). Dette er frontfigurede fire største partiene, og forholdene mellom dem har holdt seg forbausende stabile i 2016. Per 20.juni er det holdt ca. 50 meningsmålinger bare denne måneden, og endringene fra måling til måling er minimale. PP snuser på 30-tallet, Podemos kjemper for å oppnå 25%, PSOE ser ut til å kjempe for å ikke bli mindre enn 22%, og C´s kjemper en tilsvarende kamp for å oppnå 15% oppslutning.


Venstresiden ser ut til å bli størst av blokkene i parlamentet. Men ingen ser ut til å oppnå 176 seter i parlamentet, som er nødvendig for flertall. Et av de mikroskopiske partiene kan derfor havne på vippen. Og det blir avgjørende for Spania. For per i dag vil ingen støtte det største partiet PP, Podemos vil ikke støtte en regjering utgått av PSOE som de ikke er med i selv, og C´s vil ikke støtte en regjering med Podemos.

Rajoy mot røkla

Rivera (C´s) kopierer Carl I. Hagen fra 2005

Det mest oppsiktsvekkende trekket den siste uka, kom fra utfordrerne fra høyre, C´s. Albert Rivera tok i helga en “Hagen´05”: Partiet vil ikke støtte en regjering med Mariano Rajoy som statsminister, og trekker “en rød linje” ved PPs leder. Ikke ulikt hvordan Carl I. Hagen bidro til å blokkere Bondevik II-regjeringen før stortingsvalget i 2005.

Rivera forklarer dette med behovet for et reelt skifte, for reformer, og med Rajoy og ledelsen i PPs tilknytning til korrupsjon og skattesnusk blant den økonomiske eliten i Spania. Rivera har derfor henvendt seg til Sánchez og PSOE med oppfordringer til å danne et “ansvarlig alternativ, på tvers av blokkene”. Både for å straffe Rajoy, men også for å få kontroll på den fremvoksende venstrepopulismen. Rivera har flere ganger pekt på at venstrepopulismen vil fortsette å vokse så lenge det ikke forekommer reelle endringer i samfunnstoppen. Og da står statsminister Rajoy i veien.

Sánchez og PSOE er lunkne. De kjenner på en tydelig velgerflukt til Podemos, og frykter at en allianse med C´s kun vil bekrefte skepsisen blant utålmodige velgere, og en bekreftelse på Podemos´påstander om at sosialdemokratene ikke gir nødvendig endring i seg selv. Dessuten vil et slikt samarbeid styre etter støtte fra PP, noe som vil gi et enormt rom å vokse i for Podemos.

En støtte fra Podemos er helt urealistisk. Iglesias og Podemos har derimot gjort det klart at de ønsker et samarbeid med PSOE. Og partiene har nærmet seg hverandre i spørsmål om velferd og katalansk selvstyre. Men de er ikke enige om den reelle fordelingen av makt. Sànchez avviser støtte til Iglesias som statsminister. Iglesias vil la velgerne avgjøre. “La oss samarbeide, og den av oss som får flest stemmer blir statsminister”, sa han på partilederdebatten forrige uke. Menper i dag er de to partiene uansett ikke store nok til å få flertall alene.

Catalonia-Exit


Spørsmålet om Brexit får mye oppmerksomhet også i Spania. Først etter brakmålingen som ga leave-siden stort flertall. Deretter etter det tragiske drapet på Jo Cox. Og kampanjen om britisk suverenitet har sitt eget motstykke i Spania. Podemos har over tid vunnet mye popularitet på å love en folkeavstemning om katalansk uavhengighet. Denne radikale linjen har blitt et tveegget sverd for Podemos, som i dag må pakke løftet inn i pragmatiske vendinger for ikke å støte bort velgere i resten av landet. En folkeavstemning om katalansk uavhengighet er meget omstridt i Spania. Spesielt sør i landet er man livredde for de økonomiske følgene av en eventuell løsrivelse. Et Spania uten Barcelona.

Momentumet i referèndum-bevegelsen provoserer frem desperate tilsvar. Utenriksminister José Garciá-Margallo (PP) gikk i helgen så langt som å sammenligne Podemos´ kampanje med Hitler under Weimarrepublikkens tid. Det spørs om denne retoriske linjen lønner seg for PP. For som så ofte ellers, tas nazisammenligningene som et tegn på desperasjon, useriøsitet og nedlatenhet overfor befolkningen i Katalonia. Og er det noe som preger Rajoy og PPs omdømme, så er det nettopp elitisme og arroganse.

Pragmatisme er en uvant øvelse for Iglesias. Men en øvelse han må kunne mestre. For de i Spania som frykter følgene av katalansk uavhengighet utgjør et hav for PSOE å fiske velgere i. Men også sosialdemokratene har begynt å gi innrømmelser. Det kan kanskje komme av de mange meningsmålingene som hverken straffer Podemos eller løfter PSOE. Sánchez´ primære linje er å “reformere hele Spania, ikke bryte det fra hverandre”. Likevel åpner PSOE  for “reformer som i større grad anerkjenner katalanernes unike identitet”. Kanskje suverenitet er mer populært en det er skummelt?

El ´sorpasso´


For at Podemos har gjort seg populære, er hevet over en hver tvil. Partiet passerer storebror PSOE på nært sagt samtlige målinger i 2016. Dette skiftet har befestet seg i løpet av valgkampen, og er nå et navngitt fenomen: “El Sorpasso” – som kan oversettes til noe sånt som “forbikjøringen”.

Om PSOE skulle bli redusert til Spanias tredje største parti, er dette en partipolitisk omveltning ingen har sett maken til siden partidemokratiet ble gjeninnført etter General Francos død. PSOE og PP har uforstyrret fått bytte på makten siden den gang.

De mislykkede forsøkene på å demme opp for Podemos har også tært på PSOE, særlig siden venstresiden i partiet ligger tett opp til Podemos i ideologi, problembeskrivelser og krav til reformer. Kanskje derfor har statsministerkandidat Sànchez forsøkt å gjøre Podemos til syndebukk for at landet ikke fikk en venstreregjering etter valget i høst, og for at Rajoy og PP styrer landet i dag. Og partiet har basert mye av valgkampen på å skape frykt for Podemos.

Denne taktikken fikk ytterligere et skudd for baugen i helga, da PSOEs forrige statsminister, José Luis Rodríguez Zapatero beskrev Iglesias som “en fin fyr, med meninger det står respekt av”.

Pablo Iglesias: En fin fyr, i følge PSOE-klippen Zapatero

Dette gjør nok ikke hverdagen enklere for Sánchez, som selv beskrives som “en hodeløs hane, som flakser ubestemmelig i alle retninger” av spansk presse.

Hoder vil rulle

Uansett utfall ser valgkampen ut til å kreve sine ofre. I Partido Popular vil Mariano Rajoy bli holdt ansvarlig for den politiske isolasjonen som kan blokkere partiet fra all makt og innflytelse. I PSOE vil Sánchez bli målt på el sorpasso, og hvordan Podemos er blitt håndtert både før og etter at velgerne har sagt sitt.

Det er nok et stressende oppgjør å se frem til. For hvem i sosialdemokratiet ønsker å ta på seg skylden for El Sorpasso? Og hvem statsminister Rajoys parti vil ta på seg skylden for “den røde linjen”?

“Den røde linjen” rundt Rajoy
Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s