Se til Skien, Solberg!

Jeg ber regjeringen gjøre dette i Klassekampen, 6. juli 2015:

FullSizeRender

Å se til Skien. Ikke for utsiktens skyld, men for konkrete tiltak mot arbeidslivskriminalitet og sosial dumping.

1. juli trådde endringene i arbeidsmiljøloven i kraft. Regjeringen har i den anledning forsøkt å trekke oppmerksomheten bort fra midlertidig arbeidstilhørighet, og over på andre aspekter ved endringene. I en kronikk signert Robert Eriksson og Erna Solberg i VG 1. juli lover de to kamp mot arbeidslivskriminalitet og relanserer innholdet i regjeringens handlingsplan fra i vinter.

Det er ikke noe galt i å lansere en handlingsplan. Problemet er at regjeringen kvier seg for å konkretisere tiltakene i handlingsplanen.

I august 2014 ble Skien foregangskommune i kamp mot arbeidslivskriminalitet og sosial dumping, da bystyret vedtok det som har blitt kjent som «Skiensmodellen mot sosial dumping» – dyttet fram av den lokale fagforeningslederen Arne Hagen. Dette er 14 strenge krav for det offentlige som byggherre, og legger til grunn blant annet krav om aktive lærlingplasser, en høy andel faste ansatte og tak på antall underleverandører for å konkurrere om offentlige oppdrag.

I flere kommuner fremmes det forslag om å innføre Skiensmodellen. Med spredningen øker effekten. Jo flere kommuner og fylker som vedtar kravene, dess færre geografiske smutthull gjenstår for useriøse aktører, og dess flere seriøse bedrifter blir løftet frem i næringslivet. Dette vil skape en presedens i markedet som er helt vesentlig for å komme useriøsitet til livs. Derfor bør det være interessant å se på muligheten til å legge modellen til grunn i kommuneloven, og også gjeldende for staten som byggherre for å dekke hele offentlig sektor, over alle tre forvaltningsnivåer.

Det lyder et ekko av Skiensmodellen i regjeringens problembeskrivelser og ambisjoner. I juni stilte derfor SVs Kirsti Bergstø spørsmål til næringsministeren om regjeringens holdning til å innføre Skiensmodellen i alle kommuner og fylker, og også for staten som byggherre.

Næringsministerens svar var skuffende passivt i sin manglende vilje til å konkretisere. Næringsministeren valgte å skyve lokaldemokratiet foran seg og begrenset seg ellers til å vise til at regjeringen har en egen handlingsplan. Igjen, handlingsplanen deler mange av Skiensmodellens ambisjoner og problembeskrivelser, men uten å konkretisere. Så hvorfor nekte seg dette?

Foruten å inneholde plattheter som «det er viktig at anmeldelser følges opp», «tiltak skal evalueres», og «det er bred enighet om at utfordringene er økende», inneholder handlingsplanen også et kapittel om offentlige innkjøp som tilfaller næringsdepartementet. Her står det: «[det] foreslås (…) å innføre en hjemmel i regelverket som åpner for å begrense antall underleverandører i bransjer hvor det er særlig store utfordringer».

Å begrense antall underleverandører er viktig, men denne formuleringen kan bety alt og ingenting. Hvilke bransjer har store nok utfordringer? Hva er kriteriene for dette, og ikke minst, hvor mange underleverandører vil regjeringen tillate? Skiensmodellen konkretiserer dette. Her defineres bygg- og anlegg som en bransje med særlig store utfordringer, og modellen tillater kun én underleverandør per fag. Altså et kriterium som er fleksibelt horisontalt, men som begrenser kontraktkjedene på det avgjørende horisontale punktet. Vi vet at det er i ledd tre og nedover det blir grumsete. Så hvorfor tillate tre ledd eller fler?

Videre står det i planen at «Det skal stilles krav om at leverandører til det offentlige som hovedregel skal ha lærlinger». Igjen, en ambisjon som falmer i mangel på konkretisering. Bare formuleringen «som hovedregel» er unnvikende nok til å grine på nesa av. Leverandører kan godt både ha lærlinger og være godkjente lærlingbedrifter. Men det hjelper ikke på lokal rekruttering til fagene om ikke anbudsregimet setter krav til aktive lærlingplasser. Det vil si at bedriftene som foretar utbygging har lærlinger i selve byggeprosjektet det konkurreres om, og ikke bare en vilkårlig plass et sted i organisasjonen. Også her kunne regjeringen tatt blåkopi av Skiensmodellen, helt i tråd med egne ambisjoner og problembeskrivelser. Men næringsministeren foretrekker å ta et steg tilbake.

Til sist inneholder planen et tiltak som lyder «Etablere ordning som gjør det lettere å kontrollere om leverandører er seriøse». Dette vekker selvsagt nysgjerrighet om hvordan denne ordningen skal utformes. Skal regjeringen gi fagforeningene større innsynsrett? Skal de utvide sanksjonsmulighetene? Hva ligger i dette punktet? Vil regjeringen vurdere å tillate svartelisting ved kontraktsbrudd? Hvordan kan denne ordningen gis tilstrekkelig kontinuitet samtidig som vi gjør arbeidstilhørigheten mer midlertidig?

Det er smått pinlig at regjeringen forbigås av en mellomstor kommune i arbeidet mot arbeidslivskriminalitet og sosial dumping. Og den lokale fagforeningslederen Arne Hagen overgår næringsministeren i evnen til å omsette ambisjoner i tiltak. Regjeringen bør se til Skien kommune og ta lærdom.

Jeg tror viljen til å konkretisere tiltakene vil gjenspeile hvor høyt prioritert kampen mot arbeidslivskriminalitet er i regjeringen.

16910587800_8a04bf9a47_q

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s