«Skatten i Sierra Madre»; Bildet på evig midlertidighet

«Når de har gått arbeidsløse i seks måneder, godtar de hva som helst.» Sitatet er fra B. Taverns «Skatten i Sierra Madre» fra 1927. Boka handler om Dobbs, Curtain og Marshall som går lei av underbetalt, midlertidig arbeid blant oljeriggene i Mexico. De søker lykken som gullgravere, og ofrer isolasjon og knallhardt arbeid for en liten sjanse for rikdom. Livet som løsarbeidere førte ikke annet med seg enn mer løst arbeid.

Dobbs, Curtain og Marshalls arbeidstilhørighet er ikke fremmed. I dag kaller vi det midlertidig ansettelse uten lønn mellom oppdrag. Denne tilstanden blir i stadig større grad normen i det liberaliserte arbeidslivet.

Siden 1970-tallet har det satt seg en oppfattelse av at reguleringer i arbeidslivet er det fremste hinderet for investeringer og sysselsetting. Rike land må til enhver tid myke opp vern for arbeidstakere og slanke offentlig sektor for å unngå en uthuling av hjemlig verdiskapning. Diagnosen tilsier at hele samfunn vil utkonkurrere seg selv om ikke folk tar til takke med økt arbeidsmarkedfleksibilitet. Og selv om diagnosen fortsatt serverer høyresiden troverdige problembeskrivelser, så er virkemidlene hjerteløse. Om ikke destruktive. Kapitaleierne kan med denne virkelighetsforståelsen holde arbeidstakere som gisler under trusselen om å flagge ut, om de ikke selv får diktere vilkårene i arbeidslivet. Og med krav om skattelettelser krever de større definisjonsmakt over hva fellesskapets midler skal brukes til.

PREKARIATET

Prekariatet (Guy Standing 2014)
Prekariatet (Guy Standing 2014)

Som resultat har antall mennesker i utrygge arbeidsforhold økt drastisk, og millioner har tatt steget inn i «prekariatet». I Guy Standings beskrivelse av prekariatet fra 2014, bryter han med den vanlige oppfatningen av klasse som produkt av økonomisk- eller kulturell kapital og utdanningsnivå. Han argumenterer for en mer relevant klasseinndeling som følge av arbeidstilhørighet; fulltidsklassen og de evig midlertidige ansatte. Til forskjell fra proletariatet som defineres av dets manglende eierskap over eiendom og produksjonsmidler, innebærer ‘prekariatet’ et manglende eierskap og kontroll over eget arbeid.

Prekariatet inkluderer derfor også folk med høy utdannelse, men med lav og usikker inntektstatus. Med dagens trivialisering av høyere utdannelse skaper vi en større gruppe av universitetsutdannede mennesker med underbetalte og midlertidige jobber. Samtidig svekker vi statusen til fagarbeidere ved å kreve høyere utdannelse for den minste stilling. Dette er med på å sette morgendagens arbeidstakere opp mot hverandre, og tvinger frem en aksept for midlertidighet og deltidsansettelser.

Maktforflytningen dette innebærer beskrives så presist når B. Tavern i 1927 tar for seg entreprenøren Pat McCormick: «I de senere årene hadde han funnet ut at det lå flere penger i å bygge camps på akkord, (…) og kom med et anbud som selskapet trodde var fordelaktig, men som i virkeligheten sikret McCormick en pen fortjeneste. (…) Han fikk god betaling av byggeselskapene, som gikk med på gode lønninger og rimelig arbeidsdag for alle, så jo før Pat fikk jobben unna, dess flere penger kunne han stikke i sin egen lomme». McCormick kunne ene og alene bestemme hvor lenge -og under hvilke vilkår arbeiderne skulle jobbe, og hvem han ville ansette. Arbeiderne ble fullstendig underlagt McCormick, siden de som midlertidig ansatte var avhengige av å få bli med å bygge neste camp.

Betydningen av arbeidsfleksibilitet har blitt en opplest og vedtatt sannhet. Det eneste saliggjørende er å skape et større basseng McCormick kan dyppe nebbet i, i jakten på billig nok arbeidskraft. På denne måten lykkes nyliberalistene i å holde prisen på arbeidskraft nede og flytte makt fra fellesskapet mellom Dobbs, Curtain og Marshall og over til den enerådende McCormick.

I mellomkrigstidens Mexico risikerte McCormick fengsel om han utbyttet mexikanske arbeidere. I dag jubler McCormick’ene over hele verden over å ha myndighetene i ryggen.

Også i Norge har vi lagt opp til et større prekariat med liberalisering av arbeidsmarkedet i 2000, vikarbyrådirektivet i 2013 og årets svekkelse av arbeidsmiljøloven.

Dobbs, Curtain og Marshall
Dobbs, Curtain og Marshall

Det er en voksende masse av Dobbs, Curtain og Marshall’er, midlertidig ansatte uten lønn mellom oppdrag som reiser fra utested til utested, fra byggeplass til byggeplass, fra land til land uten å føle eierskap til annet enn neste månedslønn. Og fremveksten av prekariatet er direkte farlig. Med et større utenforskap vil flere miste eierskap til samfunnets lover og regler, og flere har mindre å tape på å ikke følge dem. I ytterste forstand kan derfor prekariatet rekruttere ekstremister. Om ikke annet bindes uansett en hel generasjon fast til evig midlertidighet. Dette er ikke forenelig med et kunnskapssamfunn, og fremmer heller stagnasjon enn utvikling. For Pat McCormick etterspurte ikke størst kompetanse men lavest pris; alle kompetente var uansett desperate siden det kun var midlertidig arbeid å få.

Dobbs, Curtain og Marshall ble til slutt lei av å «få prøve seg» om igjen og om igjen. De tok med seg McCormick på bar, banket han opp, tok med seg sine tjue års erfaring og gravde etter gull i stedet.

16910587800_8a04bf9a47_q
Ådne Naper
Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s