Distriktsopprør – mot sentralisering?

Jeg heier på et distriktsopprør. Ikke fordi jeg på opportunistisk vis ønsker å snakke Rjukanfolket opp etter ryggen. Men fordi sentraliseringen skyldes et system jeg er motstander av. Jeg støtter et slikt opprør fordi jeg er lei av et system som reduserer oss alle til konsumenter og gjør hele samfunnet til butikk. Jeg håper at et distriktsopprør kan øke bevisstheten rundt denne avdemokratiseringen.

Tinn kommunestyre har vedtatt et «distriktsopprør». Det er en ganske spesiell ting å vedta. Men kanskje er det riktig sted å begynne?

Personlig ser jeg sentralisering i sammenheng med ideologi og følger av politiske valg. Ofte hører vi at «systemet er mot oss», og at vi har gitt makta til «ansiktsløse byråkrater». Men dette blir for enkelt. «Systemet» er ikke ansiktsløst eller uten eierskap. «Systemet» er malt av mange politiske valg over lang tid. «Systemet» er ikke «onde byråkrater» som har kuppet makten, men heller verdifulle arbeidstakere i offentlig sektor som følger sin stillingsinstruks.

Og det bør by på et lysglimt av håp for ildsjeler i Tinn; vi kan endre denne stillingsinstruksen. Og det bør distriktsopprøret handle om. For vi trenger politisk vilje bak en systemendring.

Det er denne stillingsinstruksen som kan snu sentraliseringen. Derfor kan vi jo håpe at Tinns distriktsopprør sprer seg til flere kommuner – men også spisser seg i hvilke mekanismer man gjør opprør mot. For det krever helhetlige alternativer for å stanse sentraliseringen. Uten et helhetlig alternativ vil vi alltid løpe fra tue til tue, konstant på etterskudd i «kampen mot systemet». Steg for steg taper vi mot sentralisering, mot effektivisering og kommersielle mekanismer.

Sentralisering skyldes langt på vei finansieringsregimet i både skole- og helse. I dag legges både sykehus og skoler ned for å komme en redusert befolkningsvekst i møte. Redusert befolkningsvekst gir lavere overføringer, fordi det nå er slik at pengene følger menneskene. En slik stykkprisfinansiering gjør sentralisering til gravitasjon: Færre mennesker i bygda gir færre tilbud i bygda, som igjen er dårlig stimulans for flere mennesker til bygda. Samtidig blir det flere folk i byene, bedre tilbud i byene, og tilsvarende stimuli for flere folk til byene.

Folk må få bo der de vil. Og folk har rett på de beste tjenestetilbudene. Så dette er kanskje en naturlig gravitasjon? Folkets frivillige sentralisering?

Ved første øyekast «ja»; så lenge pengene følger menneskene og ikke omvendt. Men sannheten er at denne sammenhengen er langt mer synergisk enn hva en enkel beskrivelse av stykkprisfinansiering skulle tilsi. For er det noen som tror at om Rjukanfolket gikk til en skikkelig sex-demo og produserte tidenes baby-boom, så ville Bent Høie snu og bygge opp sykehustilbudet igjen?

Jeg heier på et distriktsopprør. Ikke fordi jeg på opportunistisk vis ønsker å snakke Rjukanfolket opp etter ryggen. Men fordi sentraliseringen skyldes et system jeg er motstander av. Jeg støtter et slikt opprør fordi jeg er lei av et system som reduserer oss alle til konsumenter og gjør hele samfunnet til butikk. Jeg håper at et distriktsopprør kan øke bevisstheten rundt denne avdemokratiseringen.

Jeg har tatt mitt standpunkt. Og jeg er glad mitt standpunkt faller nært mitt eget parti. Men mange desentralister må ta mot til seg, og spørre sitt parti: «Ønsker vi desentraliserte strukturer?» Om distriktene trues av finansieringsmetoder – må vi endre finanseringsmetodene. For vi kan ikke ha begge deler. Derfor må de som ikke vil endre finansieringsmetodene innfinne seg med at de ikke kan få levende distrikter og desentraliserte strukturer på kjøpet. Det er et ærlig veiskille. Man kan ikke påstå at man ønsker seg is og derfor skrur opp varmen. Da må man være ærlig å si at man ønsker å ha det varmt, og at man skulle ønske at isen ikke smeltet i varme. Men det gjør den, og man prioriterer å ha det varmt fremfor å spise is. Det er en ærlig prioritering, så vær ærlig om prioriteringen! Innse hvordan varme og smeltet is henger sammen – og forklar oss hvorfor varme er å foretrekke over is. Noen av oss vil fortsatt velge is. Da må vi redusere varmen. Kanskje må vi til og med fjerne varmekilden. Det er bortimot umulig å kombinere de to uten å sette seg selv i en identitetsklinsj og troverdighetsstikke.

Foto Bjørn Harry Schønhaug
foto: Bjørn Harry Schønhaug/Varden

Jeg støtter et distriktsopprør mot sentralisering. Gjør du?

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s